Jeg registrerer at tegneserien jeg fikk lov til å pervertere, DiE, stikker nesen sin opp av det mudrete vannet vi kaller Glemselens Myr i form av en anmeldelse på serienett.no. I det store og det hele en positiv artikkel, og den lille kritikken jeg fant, var konstruktiv.

Det eneste jeg sliter litt med å forstå, er hvordan anmelder mener historien er spekulativ. Betegnelsen blir gjerne brukt om produkter som kun er laget i den hensikt å tjene penger, og hvis det er dette den godeste Trond Sätre mener, har han bommet stygt. Prisen på 26,50, som egentlig er en sterk underprising, taler sin klare sak. Vi tjener ikke penger på dette. Om jeg ikke har sagt det før, sier jeg det igjen. På dette tidspunktet er vi glade bare vi går i null, og det er det langt fra sikkert at vi gjør. Hvis det kun var penger vi var ute etter, ville vi ha funnet på noe annet.

Nå tror jeg ikke selv det var dette anmelder mener, siden han selv også betoner den lave prisen. At historien er inspirert av tendenser innen populær horrorkultur, er jo klart, uten at jeg skal si altfor mye på Magnus’ sine vegne.

Link til Gcomics

Fordi jeg elsker mythoset til Howard Philips Lovecraft, og fordi jeg syntes disse var ustyrtelig morsomme:

It’s beginning to look a lot like fishmen:

embedded by Embedded Video

Elder Sign:

embedded by Embedded Video

Jeg ble lurt i dag. Svindlet av en blå himmel, og en skinnende gul sols flørtende blikk. Lite ante jeg, da jeg stakk det morgentrøtte ansiktet mitt ut av vinduet og kjente vindens lette berøring mot kinnene, at jeg hadde å gjøre med en forbannet luremus. Hun, onsdag sjette mai i det herrens år 2009, var mer interessert i spillet enn hun var av meg. Hennes kallerop var hult og uten oppriktighet, og som den dumme, dumme mannen jeg er, gikk jeg fem på. Jeg slang på meg noen lette klær, en lys skjorte og piratbukse, og småsprang lykkelig nedover trappen. Ut i solen og varmen, trodde jeg. Ut i hennes kjærlige favn. I fem minutter varte det, før hun gikk lei av meg, og bitende vind gufset nedover ryggen min. «Hva er i veien,» spurte jeg forferdet, «har jeg gjort noe galt?» Men solen var ikke der lenger, og himmelen hadde fått mørke skyer over ansiktet. Der min elskede sommerdags kjærlige blikk før hadde vært, var nå kun en kald skulder; og jeg forsto at jeg ikke var ønsket, lenger. Hutrende trakk jeg meg tilbake, inn, vekk fra utsiden, og jeg sverget bittert at neste gang … neste gang skulle jeg ikke være like naiv.

Neste gang sjekker jeg værmeldingen først.

Jeg kan se at du er opprørt.  Det skal faktisk litt til for å ikke se det, siden du signerer leserbrevet ditt i Hallo Varden med nettopp «Opprørt Leser». Siden jeg alltid forsøker å være en imøtekommende mann, tar jeg meg den frihet å svare utfyllende på dine spørsmål her. Men først en advarsel: Denne bloggen er for voksne lesere, og inneholder potensielt støtende materiale.

1: Aner dere hva dere gir dere ut på?

Nei! Vi har ingen anelse, og det er akkurat det som er så spennende! Men vi kommer jo til å finne ut av det etter hvert. Lære ved å gjøre.

2: Tror dere ikke at det finnes virkelige demoner og at dette er dødsens alvor?

Å, absolutt. Personlig tilber jeg den mørke Guden Zalgo, og venter i spenning på hans tilbakekomst til jorden. Min mørke plan involverer ofring av åtte jomfruer, fire menn og fire kvinner, for å skape den ultimate ondskaps serum. Dette serumet akter jeg å injisere direkte inn i livmoren til mitt kommende barns mor mens hun sover en marerittpreget søvn på en seng av torner inne i et invertert pentagram malt med blodet til en ufødt diktator. Dette så hun kan gi fødsel til den Gamle Guds Stumme Profet, Han som Venter bak Veggen. Når dette barnet når en alder av seksten år, vil hun begå selvmord med kniven som drepte hennes eneste bror, og på den måten bringe Zalgo inn i vårt eksistensplan. Da vil profetien endelig oppfylles, og han kan stige opp på sin trone av bein og blod, og herske over oss alle. I evighet. Amen.

3: Hvorfor vil dere sette i gang dette?

For å påskynde Zalgos tilbakekomst, så han kan innta sin plass som rettmessig hersker over en askegrå jord, og livnære seg på millioner av sjelers pinsler. Jeg trodde det var åpenbart. Hva skulle det ellers være? At vi ville lage tegneserier? Ærlig talt.

4: Tror dere at dette av noen kan oppfattes som (god) underholdning, selv om innholdet kan virke spennende?

Sist jeg sjekket kvalifiserer jeg til betegnelsen «noen», og jeg oppfatter dette som (god) underholdning. Så, kort svar: Ja.

5: Har det falt dere inn å vurdere hvilke skadevirkning slikt lese/billedstoff kan ha på blant annet barn og unge, uansett hva en ellers måtte mene om temaet?

Ærlig talt, hvis du kjøper dette heftet til barnet ditt, er du en dårlig forelder. Det står helt eksplisitt på bladets forside, med store, svarte bokstaver, at dette er for voksne.

Jeg tror uansett ikke dette heftet vil gi barn traumer. Jeg tror virkelig ikke det.Jeg forventet heller ikke at et lite intervju i Varden faktisk ville opprøre noen. Det var jo en positiv sak. Så feil kan man altså ta. Hvis noen synes jeg er litt brysk nå, litt frekk, er jeg ikke lei meg i det hele tatt. Hvordan skal man forholde seg til folk som lar seg opprøre over en simpel tegneserie? Spørsmål 1 får det til å virke som om vi har begitt oss ut på en mørk reise for enda mørkere herrer, spørsmål 2 bygger videre på dette, og spørsmål 3 spør oss til alt overmål hvorfor? Jeg hadde vanskelig for ikke å smile da jeg leste Hallo Varden i dag. Spørsmål 4 og 5 er de jeg anser som mest seriøse, men også de er preget av en viss ignoranse. Selv leste jeg spawn som ung, og jeg mener bestemt at jeg ikke har hengitt meg til mørkere makter av den grunn.

HE COMES

ZALGO

Fra Amnesty Norges sider:

«Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Delara skulle egentlig bli drept i starten av denne uken, men på grunn av internasjonalt press er hun ennå i live. Og det vil hun, med mindre det skjer noe drastisk, være i to måneder til. To måneder i redsel, i den sjeleødeleggende situasjon det er å vente på sin egen, altfor tidlige død. To måneder i sorg over et liv hun ikke skal få lov til å leve. Det er opp til oss å stoppe dette. Her oppe i Nord, langt fra Delaras ufattelige omstendigheter. Det er lett å falle i søvn, her oppe, men så uendelig viktig å ikke sove!

Det er opp til oss.

Du kan bidra på flere måter:

1. Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt).
2. Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk.
3. Kopier brevteksten på samme side (se «send et brev»), og send denne enten som epost til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir, eller som faks til
   + 98 21 3390 4986.

Takk til Abre for oppfordring. Jeg sender herved oppfordringen videre til de som måtte lese dette.

Og til slutt: Omstendighetene rundt mordet er uklare. Var det i det hele tatt Delara som sto bak, eller var det vennen? Det er vanskelig å komme frem til konklusjoner fra de sparsommelige fakta vi har rundt saken, men én ting virker åpenbar: Dette var en forferdelig hendelse. En tragedie, for alle involverte. Men det var ikke en handling inspirert av ondskap eller av hat. Kan vi virkelig drepe henne for det?

We shall go on to the end, we shall fight in the forums, we shall fight on the servers and faxes, we shall fight with growing confidence and growing strength, we shall defend our torrents, whatever the cost may be, we shall fight on the networks, we shall fight on the image boards, we shall fight in the blogs and in the tubes, we shall fight in the chat rooms; we shall never surrender, and even if, which I do not for a moment believe, this community or any pirate community were subjugated and starving for warez, then our coalition amongst the tubes, armed with proxies, Epic Fail Cannons, and LOIC’s and guarded by anonymous, would carry on the struggle, until, in good time, the rest of the internet, and the world, with all its power and might, steps forth to the rescue and the liberation of the seeders.

- -WINston Churchill

Nerder verden over er i harnisk etter Piratebay-dommen som felte Fredrik Neij, Gottfrid Svartholm Warg, Carl Lundstrom og Peter Sunde, og nå kommer retribusjonene. Første på listen var selveste IFPI, som fikk nettsiden sin DDoS-et sønder og sammen. Dette førte til en nedetid på rundt 4-5 timer, og de anonymes informasjonsside påstår at rundt 1000 personer var involvert i angrepet. Er dette kun et flyktig sleivspark, utført i øyeblikkets harme, eller noe mer varig? Det siste virker plausiblelt. I følge operasjonssiden er flere angrep planlagt, og dette ikke bare i form av DDoS. Såkalte Black Fax-angrep vil også bli tatt i bruk, såvel som ren, gammeldags spam og negativ omtale av produkter. Nettsider er opprettet, IRC-kanaler har blitt donert til formålet og propagandavideoer er lagt ut på youtube.

Meldingen er vel egentlig så klar som den kan bli:

embedded by Embedded Video

Vi er sinte, og vi er samlet.

Dermed raser krigen videre. Hvem vil vinne?  Eller vil vi kanskje alle tape?

Eksterne artikler om lignende tema:

Friheten angripes fra alle kanter

Blackout Europe

Dårlig oppførsel på nett slår tilbake på deg

File sharing not the only reason CD sales are falling

Big 4 IFPI under online attack

Under platepisken igjen

Jeg ble intervjuet da jeg var hjemme i påsken, og i dag kom det på trykk i Varden, lokalavisen der jeg bor. Eller, der jeg bodde før jeg flyttet hjemmefra. Jeg hadde aldri blir intervjuet før, men må si at alt i alt var det en positiv opplevelse. Intervjueren virket som en sympatisk fyr som var oppriktig interessert i det vi prøver å få til. Men på den andre siden er det kanskje det de får betalt for. Har fått skumlest intervjuet nå, og på tross av noen mindre feilsiteringer og forenkling av det vi faktisk sa, var essensen tilstede. Det er det som er det viktigste, tross alt.

For de som ikke kan få tak i papirutgaven og likevel føler et perverst behov for å lese intervjuet, kan dere få kjøpt de to sidene HER. Prisen er 15 kroner pr. side, men det er strengt tatt kun side 18 som har noe for seg, og det ikke bare fordi jeg er avbildet der.  Skjønt, litt derfor, men mest på grunn av at intervjuet befinner seg der.

For øvrig angrer jeg litt på at jeg hadde på meg den hatten. Den ser bedre ut irl, jeg sverger.

Og for de som lurer på hvor forumet på G! Comics er blitt av, holder vi på å oppgradere til phpBB v.3

[Oppdatering]

Jeg ble akkurat informert om at adressen til nettsiden vår IKKE er med i intervjuet. Det så jeg på som så selvfølgelig at de ville ta med, at jeg glemte å sjekke selv. Helsike heller, Varden …  =___=

Demonen i Engleby, den litt corny betitlede tegneserien fra den smått sinnsforvirrede tegneren Magnus Guyra, er nå ute til salg. Denne meldingen kommer litt sent, ettersom jeg har vært på reise sørover i påskeferien, og kun sporadisk har hatt skikkelig tilgang til nettet, og tid til å skrive. Som kjent har jeg også vært involvert i utviklingen av DiE, selv om det skal sies at Magnus har gjort mesteparten. Han har nå endelig fått den ferdige utgaven i hendene, helt fra det fjerne østen, og lagt den ut for salg på G! Comics.

Så stikk bortom en tur, registrer deg på forumet, kjøp en utgave og spre ordet! Forkynn vårt evangelium!

Jeg vil snakke litt som skriveprosessen. Det er noe jeg tenker på veldig ofte selv, da jeg er typen som ofte rammes av «det blanke arks terror» som innføringsboken min i praktisk retorikk så fint kalte det. Slik jeg ser det, kan skribenter deles inn i to typer: De Inspirerte, de som gjerne påstår (som jeg har sett mange gjort) at de blir fylt av en slags glede hver gang de sitter ansikt til ansikt (om de da ikke står og skriver, noe jeg høyst tviler på) med et blankt ark – eller i de fleste tilfeller, en monitor. Gleden over å kunne «øse ut» sin kreative gehalt over det intetsigende hvite. For meg høres det litt ut som om en slik oppfatning nødvendigvis må stamme fra en ganske grunnleggende narsissisme. En overdreven tro på at det du skriver er godt nok. Kanskje er jeg litt bitter når jeg beskriver dem slik – jeg skulle gjerne vært sånn selv, men det er jeg altså ikke. Jeg tilhører den andre hovedtypen, som jeg av mangel på bedre ord velger å kalle konstruksjonistene, eller enklere sagt: håndtverkerne. Jeg øser ikke ut som en flom, jeg bygger opp, bit for bit, som en murer. Poenget er at dette er en prosess. En tekst er noe man konstruerer. Jeg kan aldri gi slipp på en setning som ikke holder mål. Jeg går også ofte tilbake og reviderer, ettersom jeg enten skifter mening, eller finner ut at etterfølgende setninger har retroaktiv kraft på setningen før, og gjør den overflødig eller til og med flau. Nettopp på grunn av dette synspunktet er jeg ofte preget av en viss usikkerhet før jeg skal begynne å skrive: Kan jeg virkelig klare å fylle tomrommet med noe meningsfullt? Å gripe noe ut av ingenting? Skjønt, ikke ingenting, men den illevarslende mørke avgrunnen jeg kaller hjernen min. Det gjør det bare enda skumlere.

Skjønt, når jeg begynner å skrive glemmer jeg som oftest den første nervøsiteten. Det går over i spenning. Jeg blir ofte litt manisk når jeg skriver, taster vilt og leser fort frem og tilbake for å analysere setningsestetikk og -flyt. Jeg begynner å bevege meg utilsiktet, føler plutselig at jeg må lene meg tilbake og rett og slett strekke ut for å slippe ut noe av dampen. Det blir litt som en vill koffeinrus, uten den medfølgende paranoiaen. Likevel, en tekst blir nesten aldri raskt ferdig. Å skrive med lukket dør: Akkurat dette er en regel jeg synder mot ofte. Det er vanskelig å isolere seg helt når man befinner seg midt i teknologisammensuriet – til og med nå, når jeg skriver dette, hører jeg på musikk, chatter på msn og tar stadige avbrekk for å se på bilder jeg ikke burde finne morsomme men likevel ler av. Kanskje er det nettopp derfor mange benytter seg av skrivestuer, -rom eller -hytter. En klimaforandring for å bedre skriveforholdene og, ikke minst, legge til rette for kontemplasjon. Selv bruker jeg ofte natten til min fordel, skriver når folk sover. Slik som akkurat nå.

Tredje del av Det Elektriske Slottet er oppe på Skarnholm nå. Det blir visst ikke en trilogi likevel, men noe mer. Akkurat nå ser det ut som en firologi, eller til og med en femologi (ja, jeg vet det ikke heter det, din dust).

Det skal forresten nevnes at jeg har blitt flinkere til å isolere meg når jeg skriver. Jeg har det. Men det er en prosess, som alt annet, og jeg hater forandring.

Hva er moral? En stund trodde jeg at det var den usynlige kraften som hindrer meg i å kaste egg på tilfeldig forbipasserende. Så slo det meg at det egentlig bare var frykten for å virke sosialt utilpass. Er da frykten moralens vokter? Tankevekkende! Kanskje er det kaffen som snakker. Kaffen kan tross alt koste på seg å snakke, den eier ikke moral. Heller ikke munn, når jeg tenker meg om, men det er kanskje derfor jeg snakker for den. Ved å skrive. Snakking ved proxy. Dobbelproxy? For kaffe. Heavy shit. Uansett, moralen. Moral for moralens skyld? For kaffens? For barnas, kattungenes eller pingvinenes skyld? Jeg velger å utelukke akkurat denne avarten av antarktiske fugler. En dyreart som har vinger men velger å ikke bruke dem, er det noe lugubert med. Kanskje vet de noe vi ikke vet. Kanskje fant de noe under isen. Fant hva? Det kan ingen vite sikkert, men moral var det ikke. Altså: Moralen for moralens skyld? Moral fordi vi trenger det, kanskje. Har vi medfødt moral, eller kommer det etter hvert? Én ting er sikkert, den lille drittungen av en attpåklatt som kaster grøt i trynet på en, griner, driter på seg og griner litt til er definitivt ikke et moralsk vesen. Snarere et moralsk vakuum. Altså, moral for barnas skyld? Tenk deg en verden hvor ID er the name of the game. Egoistisk selvelskende narsissisme. Litt som verden slik den er nå egentlig, kanskje med flere speil. Et virkelig moralsk vakuum hadde forresten vært et interessant fenomen. En sone man kunne vandret inn i, totalt blottet for alle former for moralske normer og dogmer. Tenk på det. Hva får man da? Internett. Kill yourself. An hero. Do it faggot. Internett er kanskje verdens største sosialantropososiologiske eksperiment. Nei, jeg vet virkelig ikke hva jeg snakker om. Uansett hvor fjernet moral er fra internett, er det sentralt. Idet det glimrer med sitt fravær, glir det også inn i rampelyset.

Moralens voktere, er et fint begrep. Hvem er de, egentlig? Hvis moral er de normer og regler for ordentlig oppførsel som til enhver tid gjelder i et gitt samfunn, da kan vi jo alle leke moralpoliti. Hvis vi er ekstra frekke og sier at moralen er opptil den enkelte, da blir alle moralske. Sålenge de ikke gjør noe som strider mot sin egen moral, da er de i tilfelle bare dumme. Uansett vil det ikke lenger finnes noen moral. Jeg merker at jeg har skrevet ordet så mange ganger nå at det begynner å miste mening. Kanskje burde jeg kunne trekke noe eksistensielt og angstfylt ut av akkurat det, men det gjør jeg ikke. Det ville vært nerdete. I stedet ler jeg av at moral er et morsomt ord når det mister betydning. Det ligner litt på morell. Moral er et av de ordene som er veldig søte når de kommer ut av munnen på en smilende jente. Kanskje ler hun. Jo, hun ler definitivt, hun snakker jo om moral. Så spiser vi is. Eller moreller. Det er mindre søtt når det kommer ut av munnen på en prest. Plutselig er ikke ordet morsomt lenger i det hele tatt, bare belærende og nedsettende. Jeg har egentlig ikke så veldig mye til overs for prester, litt som de fleste prester egentlig ikke har så mye til overs for meg. Eller, de kan jo påstå at de har det, men så lenge de tror fullt og fast på at jeg skal til helvete, kunne jeg brydd meg mindre. Det samme kan sies om politikere, skjønt kanskje i litt mer sekulære ordelag. Himmel og helvete blir plutselig retorikk (og altså er ingenting forandret). Hvis det er noen som er gode på å kjøre helvetes god retorikk er det kirken. Sjelen ut av sjærsilden springer, tross alt, kun etter mynten i kassen klinger. Eller noe sånt.

Så var det kaffen, da. Jeg har funnet ut at kaffe med en god dose sukker, sjokoladepulver og melk gir meg akkurat 1000% mer energi enn det kroppen min har godt av. Det er sånt jeg kan si og slippe unna med, siden jeg er humanist. Det er deilig, helt til jeg blir skjelven og paranoid og tror isbjørnen er ute etter å drepe etterkommerne mine. Som ikke er født ennå. Jeg sier det igjen: Heavy shit. Jeg får ikke noen lignende følelse av å opprettholde en viss samfunnsbestemt moral. Bare en slags selvanerkjennende tilfredsstillelse. Jeg er tross alt bedre enn de som ikke gjør det samme. Opprettholder moralen. Er jeg ikke en moralens vokter, kanskje? Når det passer seg. Når det passer meg.

Det verste med det hele? Jeg er klinkende edru.