Så jeg drar meg opp av senga og ut av en månedslang rus jeg først snublet inn i grunnet usunne mengder portvin og ribbefett, og blir med ett klar over at jeg ikke har vært ordentlig online  siden jeg gikk på toget fra Trondheim og så de første tegnene på hvit jul. Hvit jul ble det, og vel så det, men nå banker en gammel kjenning på døren. Han er kald, kynisk, han har ikke tid til slike tullete ting som menneskelig tvil, usikkerhet og trangen etter trygghet i hverdagen, og han er umenneskelig masende. Navnet hans er realiteten.

Så jeg låser døren. Hva ville du gjort?

Nei, virkelighet. Ikke enda. Jeg sitter her og knuger den gamle familieriflen, samtidig som jeg forsøker å taste disse ordene ned på tastaturet og har visst bestemt meg for at på tirsdag rømmer jeg til hytta. Hjemme lar jeg være et eggeskall og en boks rømme. Så kan han lure, den fordømte jævelen. Til fredag skifter jeg hytte. Det gjelder å holde seg i bevegelse.

Ordbøkene forteller meg forresten at ennå og enda er helt like nå. Som tvillinger, eller noe. Altså har to ord som nesten er identiske i form, nå også blitt det i innhold. Hva faen, språkrådet? Jeg liker dere ikke lenger. Nei, dere får ikke lage slott i sandkassen min, og jeg vil ha tilbake den elektriske drillen dere lånte. Dere tar et spill jeg tror jeg har forstått, og forandrer reglene så jeg driter meg ut foran Internett.

Digresjon er en stor del av å være meg. Og prokrastinasjon, den noble kunsten å utsette alt i det evinnelige. Og banning. Det ble plutselig en del av hverdagen min på barneskolen en dag. Når det gjelder å vokse som person, har det ikke gått så mye oppover som det har frem og tilbake, til venstre og høyre. Jeg liker å tro at jeg utvider horisonten min.

Kan vi ikke bare bli enige om at jeg er en sjarmerende røver?

Og gjør dere selv en tjeneste, hør på denne.

Urk. Ting som skjedde i november:

- Ble syk. Feber, svimmelhet og svetting, full pakke.

- Kalt inn til to millioner trehundreogsektisju flere ekstravakter enn jeg hadde forventet. Bra for penger, dårlig for kreativt arbeid.

Ting som ikke skjedde:

- Skrive 50 000 ord.

Vel, vel … litt fikk jeg skrevet, og noe lærte jeg vel i år også. Og plutselig har jeg fått enda et prosjekt å skrive på, ved siden av alle de andre. Måteholdenhet er med andre ord ikke en av tingene jeg har lært i år. Av andre nyheter: Fikk endelig kjøpt meg en laptop! Nå kan jeg skrive uansett hvor jeg er. Nesten. Det er jo positivt. Kanskje jeg endelig kan bli en av de alpeluekledde folkene i svart, som sipper latte på kafé og skriver på den neste store norske romanen, slik jeg alltid har drømt om. Eller trenger jeg Mac da? For jeg kjøpte meg en Lenovo.

Bitteliten oppdatering angående nano. Jeg legger ut kapitler fortløpende på skarnholm.net ettersom de blir ferdige. Problemet jeg har støtt på, er at jeg nå har veldig mange kapitler som er “nesten” ferdige, og de er ikke helt i kronologisk rekkefølge. Kapittel 2 er jeg ikke helt fornøyd med, kapittel 3 er nesten ferdig, kapittel 4 er helt ferdig men kan ikke akkurat legges ut før 1 og 2, osv.

Men jeg skriver!

Bah. Bah! Jeg har gjort det igjen, jeg har falt for litteraturens sirenesang. Jeg har blitt med på National Novel Writing Month 2009. Sist feilet jeg stygt, på litt over 20 000 ord skrevet. Siden nano krever minst 50 000, vil den kalkulerende leser komme frem til at jeg kom rett under halvveis. Dette er ikke nok.

I år vil jeg gjerne komme i mål. Det blir en ekstra hyggelig jul om jeg har et førsteuktast på en ungdomsroman å redigere, mens jeg heller innpå dessertvin og stapper i meg julekake. Damphjerte er den tentative tittelen på miniromanen, som skal foregå delvis, eller kanskje hovedsakelig, i et alternativt univers hvor damp fortsatt er primus motor. Dette blir steampunk.

Så hvorfor sitter jeg egentlig her? Hvorfor taster jeg ikke unna på manuset? Det er et utrolig godt spørsmål.

Jeg stikker og gjør det nå.

Jeg så den ikke straks da jeg, litt i min egen verden, satte meg ned i busskuret. Da jeg endelig fikk tatt av meg de mentale skylappene jeg gikk med i noen sekunder, og følgelig la merke til boken, slo paranoiaen inn. «Helvete,» tenkte jeg, «det er en bokbombe.» For hvem i sitt rette sinn ville vel legge fra seg en helt lesbar bok, pakket inn i plast, i et busskur? Terrorister, selvfølgelig. Terrorister som hatet bøker og folkene som leste dem. Jeg sjekket forfatteren. Robert Harris. Krim. Jepp, definitivt terrorister. Dere må forstå at jeg var på vei til en nattjobb, og dermed hadde inntatt usunne mengder kaffe. Farlige mengder. Å-helvete-terrorister-har-lagt-fra-seg-en-bokbombe-i-busskuret-mengder. Likevel: Akkurat som med den ulykksalige katten i ordtaket, tok nysgjerrigheten overhånd. Etter et kjapt blikk over skulderen snek jeg boken ned i baggen min. Som en tyv. For å være helt ærlig følte jeg meg litt som nettopp det, selv om boken vitterlig hadde en stor lapp klistret på seg, som påsto at den var gratis. For alt jeg visste kunne jo det være løgn. Kanskje det var kameraer gjemt i nærheten? En ung, hip programleder som plutselig hoppet frem fra buskene? Yo homes, you’ve been punk’d! Men nei. Ingenting. Jo forresten, bussen. Bussen kom.

Uansett: BookCrossing. Det var det dette innlegget skulle omhandle. Boken jeg fant var nemlig en bok noen hadde lagt fra seg for at noen andre, i dette tilfellet meg, skulle finne den, lese den, og deretter la den vandre videre. Så noen andre kunne finne den, lese den og du skjønner hvor dette bærer hen, sant? Besøk www.bookcrossing.com. Kanskje det er noe for deg. Det er definitivt noe for meg. Jeg har mange gamle pocketbøker som uansett skal byttes ut i hardbundne versjoner etter hvert. Jeg har allerede bestemt meg for første bok jeg skal slippe ut i det fri: Neil Gaimans American Gods. Fordi det er en bok jeg hadde stor glede av, og fordi jeg vil at andre skal ha glede av den.

Jeg er også tilhenger av en boks personlige historie. Hva den har vært gjennom. Hvem har lest den før? Merkene som henger igjen. En brettet side her og der, fra de stundene hvor den som leste ikke hadde noe bokmerke tilgjengelig. Eller rett og slett valgte å ikke bruke et. Kanskje er forsiden litt slitt, slik min versjon av American Gods er. En bok kan fortelle oss mye. Mye mer enn bare det som står skrevet med bokstaver.

Det er en mørk og stormfull natt. Hvis du er bosatt i Trondheimsområdet vil du forstå at dette er nye mer enn en eventyrklisjé. Det er et faktum, like kaldt og brutalt som de tunge dråpene som plasker nedover vindusruten på rommet mitt. Inne er det dunkel belysning. Jeg liker det slik når jeg skriver, og akkurat nå skriver jeg til gangs. Eller jeg gjorde, inntil for et par minutter siden. Lyden av vill tasting er byttet ut med den like ville tappingen av vann mot glass. Jeg stirrer ut i mørket utenfor og kontemplerer dilemmaet: Jeg kan la henne leve, og la historien lide for det, eller jeg kan la henne dø; lidelsen vil da blott være min egen. Historien har stilt meg et ultimatum, men i stedet for å svare fortsetter jeg å stirre ut gjennom sløret av regn utenfor. Jeg tar en liten, åndsfraværende slurk av vinen. En dråpe faller ned på den blodrøde morgenkåpen av sateng, men unngår den såvidt og treffer i stedet den beigefargede pysjamasen. Jeg enser det ikke. I neste sekund smeller jeg glasset hardt ned i bordplaten så vinen skvulper over og lager små dammer av rødt overalt. Denne sjeldne skjødesløsheten ville kanskje ha irritert meg, men jeg er allerede langt inne i meg selv der jeg traver opp og ned foran vinduet med blikket hardt i bakken. Skal jeg? Skal jeg ikke? Hjernens maskineri går for fullt, alle mulige valg jeg kan ta for å komme meg vekk fra det nåværende fatale scenarioet blir gjennomgått. Men til ingen nytte. Selv mitt eget betydelige intellekt blir dverggjort foran historiens veldige størrelse.

Hennes virkelige navn er fjernet for anledningen, men la oss kalle henne Emma. Emma har allerede opplevd mye vondt. Hun har kommet seg over alle hindrene jeg har kastet foran henne, og hun har vokst seg sterkere enn jeg trodde hun ville. Hun har til og med opplevd et glimt av lykke og håp, i form av en alliert like fremmedgjort, ødelagt og alene som henne selv. Men nå er det slutt. Ondskapen har trådt inn i historien. Først i form av det ultimate tap en mor kan oppleve, og nå som døden selv. Kaldsvetten siler, hjertet hamrer i brystet. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd det var en koffeinoverdose som herjet gjennom kroppen igjen. Jeg knytter øynene hardt sammen og kjenner det ile kaldt nedover ansiktet. Da jeg åpner dem igjen, finner jeg at vinduet har blitt åpnet, og kulden jeg kjente er vannet som sildrer nedover. Og jeg ser meg nødt til å innrømme det. På et eller annet plan har jeg forelsket meg i Emma. Ikke helt som et virkelig menneske; men som noe mer enn et åndsverk. Som en bit a meg selv, men utenfor meg selv.

Og nå skal hun altså dø. Fordi historien krever det. Den nekter meg en lykkelig slutt. Dette er ikke en slik fortelling. Jeg forbanner det kalde, våte utenfor og i mitt stille sinn forbanner jeg historien også. Men jeg setter meg ned igjen. Jeg løfter hendene over tastaturet, og presser fingrene ned lik en orgelspiller ville gjort på sitt instrument. Tastaturet er mitt instrument. Fingrene flyr over tastene i en liten dødsdans, en konkret sekvens som ubønnhørlig leder mot Emmas sikre død. Hennes endelikt, min morbide glede; tanken slår meg og jeg ser at det er sannhet i det. Plutselig sørger jeg ikke over hennes snarlige bortgang lenger, jeg velter meg i den. Elsker den. Lar meg skylle med av en mørk bølge av glede. Så er det over. Hun er død. Historien går videre, men ikke mye lenger. Dette er slutten.

Jeg har glemt å lukke vinduet. Regnet har trengt inn på skriverommet mitt og skapt en liten dam på gulvet borte ved veggen. Utenfor fortsetter regnet sin stille klagesang.

Emma er død.

Rett og slett fordi jeg føler at dette er et spill alle burde prøve og bli like frustrert over som jeg:

Canabalt

Det er ikke et dårlig spill. Tvert imot er det avhengighetsskapende som bare satan. Enklere kontroller kan man heller ikke få. Én knapp er alt man trenger. Du skal bare hoppe. Løpe gjør han selv, og gjett om han kan løpe. Din oppgave er å kalkulere hoppene riktig, så den lille helten kan løpe seg helt ut av en apokalypsepreget by som er angrepet av romvesener. Eller noe. Det er egentlig ikke så viktig. Bare hopp.

Enkelt.

Men det er vanskelig. Det er så forbannet vanskelig, og ubarmhjertig og irriterende og jeg hater det og jeg vil aldri spille det igjen men jeg må bare prøve én gang til!

Og nå kan dere gjøre det også.

Ingen årsak.

(Min score er i skrivende stund 3442, sånn forresten.)

Da jeg først frisket opp Skarnholm for noen måneder siden, hadde jeg greid å overbevise meg selv om at muligheten for kommentarer var en teit ting. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje det var det all spammen. Kanskje det var muligheten for at Satan selv skulle manifestere seg i kommentarfeltet mitt, spy overalt og krabbe opp trappene mine som en edderkopp.

Ja, jeg hadde akkurat sett eksorsisten.

Med tiden innså jeg likevel at å stenge for kommentarer var litt det samme som å slenge tekstene mine ut fra det høyeste vinduet i et himmelskrapende tårn, for så å smelle igjen skoddene for å unngå reaksjonene fra de stakkars jævlene som fikk dem i hodet langt der nede. Bortsett fra at papir ikke veier særlig mye. Men kanskje de hadde fått papirkutt, eller noe.

Jeg sa ikke at det var en perfekt sammenligning.

Eller kanskje det var mangelen på reaksjon jeg var redd for. Det er jo alltid en fare, at ingen gidder å lese det du skriver. Og det er nesten verre enn at de hater det. Da tar de i hvert fall stilling til det. Ingenting er verre enn å legge sjelen i noe, bare for å oppleve at folk ser på det, trekker på skuldrene og loffer videre.

Å gjemme seg i tårnet sitt er uansett en feig løsning, selv om det er folk eller fanden man frykter. Muligheten for kommentarer er derfor gjenåpnet.  Så gjenstår det å se om det er fanden som kommer gjennom.

Velkommen til første episode av «Skarntyde leser tegneserier på nett», hvor jeg – Skarntyde – skriver om tegneserier jeg følger med på. På Internett. Jeg har fulgt utviklingen av internettserier i en del år nå og har etter hvert opparbeidet meg en ganske solid bunke av serier jeg følger med på, mer eller mindre aktivt. For å prøve å opprettholde en slags illusjon av orden, bestemte jeg meg derfor for å dele seriene opp i kategorier. Dette var enklere sagt enn gjort. Seriene jeg bestemte meg for å dele denne gangen har ikke mer til felles enn at de er laget av kvinner. To av dem har det til felles at de hovedsakelig handler om kvinner. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre det enkelt for meg selv: Jeg velger ut serier ut fra noe mer eller mindre abstrakt de alle har til felles, og så er det opp til dere å finne ut hvilket kriterium som gjelder. Hvis dere er interessert nok.

DAR: A Super Girly Top Secret Comic Diary

DAR er skrevet og tegnet av Erika Moen. Første gang jeg snublet over tegneseriene hennes var i Flight http://en.wikipedia.org/wiki/Flight_(comic), en antologi i regi av Kazu Kibuishi http://en.wikipedia.org/wiki/Kazu_Kibuishi. Stilen og stemningen i Moens bidrag er veldig likt det man finner i nettserien hennes. DAR er en selvbiografisk serie om å være lesbisk, om å være kunstner, om å ha psykiske nedturer og veldig mye annet. Moen utleverer i høy grad seg selv og sine nærmeste, men er også bevisst på problemene som kan følge av dette. Noen av stripene omhandler nettopp denne problemstillingen.

Girls With Slingshots

Noen ganger, når jeg glemmer url-en og må søke etter navnet i google, føler jeg meg nesten skitten. Girls With Slingshots høres mer ut som en obskur fetisj enn det gjør en tegneserie. Ja, jeg er fullstendig klar over at jeg kan legge den til i favoritter, og det har jeg også gjort. Hjemme. Ikke på arbeids-pc-en. Den handler om en gjeng jenter, og etter hvert et par gutter, og hva de finner på. Dette høres kanskje kjedelig ut, men det er en grunn til at jeg har fulgt med på den såpass lenge. Man blir litt sjarmert, og det er også det ordet jeg føler beskriver serien best. Den er ganske sjarmerende. Ikke lol-morsom eller noe, men den frembringer en del humring og smilefaktoren er høy.

Lackadaisy

Kanskje den serien som skiller seg mest ut fra de andre. Den handler om en gjeng katter som driver en speakeasy under forbudstiden i USA. Jess. Katter. Jeg skjønner at furryene har ødelagt den antropomorfiske tegneseriekulturen med sin blotte tilstedeværelse, men kom igjen folkens! Gi den i det minste en sjanse! Den er fantastisk tegnet, persongalleriet er variert og gjennomført og historien er interessant, om ikke verdens mest originale. Bakdelen med denne er at oppdateringene er sjeldne. En til tre sider om måneden virker å være normen.

Når vi først er inne på antropomorfiske tegneserier, vil jeg anbefale Blacksad.  Det er krim, men med dyr! Hovedpersonen, en klisjébarsk detektiv og krigsveteran ved navn John Blacksad, er også den narrative stemmen i serien. Den finnes dessverre ikke på nett, men er med som gjesteserie i EON. Den kan ellers være litt vanskelig å finne til kurante priser.

Til slutt slenger jeg med serien Family Man. Den eneste grunnen til dette er at tegneren, Dylan Meconis, er en bekjent av Erika Moen, som tegner DAR. Den handler om … jeg vet ikke helt ennå. Serien er ikke skikkelig i gang, men har i skrivende øyeblikk kommet til noe som kan vise seg å være «begynnelsen etter begynnelsen», hvor ting virkelig begynner å skje. Historien følger den akademisk utstøtte Luther Levy, som får et tilbud han ikke kan si nei til. Og varulver. Tror jeg. Sjekk den ut, men vit at oppdateringene er omtrent like trege som Lackadaisy sine.

Mannlig urinering er rare greier. Det er et overraskende omstridt tema, og folk har det med å stille seg i én av to leire: Skal man stå, eller skal man sitte? Og hvis man sitter, er man da mindre mann enn mannen som står? Det finnes selvfølgelig også andre måter å gjøre det på, men da beveger vi oss farlig langt inn i det tyske fetisjdomenet, så jeg lar det ligge. Inntil videre. Det rungende svaret du vil få av de fleste er uansett at ja, mannen som sitter er nødvendigvis skaphomofil. Dessuten har han innovertiss. Nei, jeg forstår heller ikke logikken. Men jeg har en følelse av at å prøve vil være analogt til å be om en ekspressbillett til ditt lokale psykiatriske senter. Jeg lar altså være og det, kjære leser, burde du også.

Men Skarntyde, din sjarmerende røver, hva ville du svart hvis noen spurte deg? Ja takk, begge deler. Ikke at jeg noensinne har blitt spurt om dette, men hvis noen hadde gjort det ville dette ha vært svaret. Fulgt av “hva i helsike er det du gjør på badet mitt” og “mamma elsket meg aldri”. Det kan hende jeg stinker billig whisky. Blandet med cola fordi jeg er en pingle av dimensjoner og ikke takler smaken av rent djevelvann. Eller satansaus,  som min kjære tippoldemor pleide å si. Hvis du fortsatt befinner deg på badet mitt vil du nå trolig begynne å få et visst bilde av meg som person. Som at jeg lyver mye, og kun har vage mistanker om hva personlig hygiene er for noe. Du vil, mer eller mindre febrilsk, prøve å lokalisere døren, fulgt av en rask flukt nedover korridoren, til friheten. Du vil finne at døren er låst.

Hvor var vi? Jo. Første gang jeg ble konfrontert med spørsmålet ble jeg ærlig talt overrasket. En liten forklaring: På grunn av enten genetikk, eller det faktum at jeg var en masochistisk liten snørrunge som pleide å holde seg til blæren var nær bristepunktet før jeg gikk på do, har jeg opparbeidet meg en abnormt stor kapasitet for, vel … tiss. Jeg kan holde meg i evigheter, jeg trenger ikke engang konsentrere meg. Jeg bare må ikke. Som en følge av dette er jeg uhyggelig synkronisert. Må jeg det ene, er sjansen stor for at jeg må det andre også. Hvis ikke, holder jeg meg bare litt til. De gangene der jeg går på toalettet bare for å gi porselenet en gylden dusj er utrolig få. Etter hvert ble det en vane å sitte. Hvorfor stå, og bli tvunget til å holde styr på en haug andre ting, som å sikte og passe på trykket, når jeg bare kan sette meg ned og la det flomme? Helt inntil jeg ble konfrontert med det trodde jeg dette var normalen. Jeg trodde alle var som meg, dum og konform som jeg var.

Det var det tydeligvis ikke. En mann skal, selv om han befinner seg i sitt eget hjem og på sin egen hvite trone, stå. Drit i om det er ubehagelig, så lenge tissen din er formet som en brannslange skal man være erigert. “Sånn er det bare”. Misforstå meg rett, når jeg er ute på byen står jeg, akkurat som alle andre. Det er litt vanskelig å sitte i urinaler og jeg liker ikke å tenke på hvilke kjønnssykdommer man kan få hvis Viktor kommer for nær kanten av akkurat de fasilitetene, for å si det mildt. Viktor er lillemann, forresten. Det neste dere kommer til å fortelle meg er vel at det ikke er normalt å gi den navn. En stund vurderte jeg å kalle den Longinus-lansen, men kom etter hvert frem til at jeg ikke er det minste interessert i å penetrere Jesus.

Jeg står og tisser når jeg er på fjelltur også. Der er det jo faktisk enklere å stå og man oppnår høyere grad av komfort. Vipp den ut, la det strømme og dra den inn igjen. Enkelt. På fjelltur spiser jeg dessuten så lite og forbrenner så mye at jeg kun bommelommer hver andre eller tredje dag men det er en annen, og vesentlig eklere historie. Jeg anbefaler at de av dere som ikke har gjort det abonnerer på rss-en min, så dere får se hvor lavt det er mulig for meg å synke. Hint: Jeg er ikke i nærheten av bunnen ennå og jeg har akkurat brukt over 600 ord på å snakke om tissing.

Uansett, poenget mitt var: Hvorfor er dette så vanskelig? Hvorfor kan man ikke bare gjøre det man føler er mest komfortabelt uten at man skal bli stemplet som kvinnelig skogsfe av den grunn? Er ikke det både misogynisk og misandrisk? For de av dere som ikke har tatt emner innen kjønn og identitet: Slike uttalelser er nedverdigende for begge kjønn, og hører ingensteds hjemme i sivilisert debatt. Men så er dette heller ingen sivilisert debatt. Det er en krangel om tissing hvor moral og etikk ble satt på skogen for lenge siden, til fordel for spott og hån.

Jeg skriver det nå, for å ikke levne selv den minste tvil: Jeg står, og jeg sitter, alt etter hva jeg føler for; jeg gjør det med stolthet og fullstendig uten skam; og jeg roper av full hals: Jeg er en mann!

Jeg vil dessuten helt til slutt komme et sitat jeg snublet over i min endeløse internettsøken etter sannhet og visdom:

«Er selv renhalder på barneskole. Daglig er det stooore damer av urin som trekker ned i stengulvet på gutta wc.»
-tatt fra SOL sine debattsider

Å stå når man tisser fører altså til at store damer av urin kommer inn på toalettet ditt og tar opp bobel i stengulvet. Til ettertanke.