Så jeg drar meg opp av senga og ut av en månedslang rus jeg først snublet inn i grunnet usunne mengder portvin og ribbefett, og blir med ett klar over at jeg ikke har vært ordentlig online  siden jeg gikk på toget fra Trondheim og så de første tegnene på hvit jul. Hvit jul ble det, og vel så det, men nå banker en gammel kjenning på døren. Han er kald, kynisk, han har ikke tid til slike tullete ting som menneskelig tvil, usikkerhet og trangen etter trygghet i hverdagen, og han er umenneskelig masende. Navnet hans er realiteten.

Så jeg låser døren. Hva ville du gjort?

Nei, virkelighet. Ikke enda. Jeg sitter her og knuger den gamle familieriflen, samtidig som jeg forsøker å taste disse ordene ned på tastaturet og har visst bestemt meg for at på tirsdag rømmer jeg til hytta. Hjemme lar jeg være et eggeskall og en boks rømme. Så kan han lure, den fordømte jævelen. Til fredag skifter jeg hytte. Det gjelder å holde seg i bevegelse.

Ordbøkene forteller meg forresten at ennå og enda er helt like nå. Som tvillinger, eller noe. Altså har to ord som nesten er identiske i form, nå også blitt det i innhold. Hva faen, språkrådet? Jeg liker dere ikke lenger. Nei, dere får ikke lage slott i sandkassen min, og jeg vil ha tilbake den elektriske drillen dere lånte. Dere tar et spill jeg tror jeg har forstått, og forandrer reglene så jeg driter meg ut foran Internett.

Digresjon er en stor del av å være meg. Og prokrastinasjon, den noble kunsten å utsette alt i det evinnelige. Og banning. Det ble plutselig en del av hverdagen min på barneskolen en dag. Når det gjelder å vokse som person, har det ikke gått så mye oppover som det har frem og tilbake, til venstre og høyre. Jeg liker å tro at jeg utvider horisonten min.

Kan vi ikke bare bli enige om at jeg er en sjarmerende røver?

Og gjør dere selv en tjeneste, hør på denne.

Jeg så den ikke straks da jeg, litt i min egen verden, satte meg ned i busskuret. Da jeg endelig fikk tatt av meg de mentale skylappene jeg gikk med i noen sekunder, og følgelig la merke til boken, slo paranoiaen inn. «Helvete,» tenkte jeg, «det er en bokbombe.» For hvem i sitt rette sinn ville vel legge fra seg en helt lesbar bok, pakket inn i plast, i et busskur? Terrorister, selvfølgelig. Terrorister som hatet bøker og folkene som leste dem. Jeg sjekket forfatteren. Robert Harris. Krim. Jepp, definitivt terrorister. Dere må forstå at jeg var på vei til en nattjobb, og dermed hadde inntatt usunne mengder kaffe. Farlige mengder. Å-helvete-terrorister-har-lagt-fra-seg-en-bokbombe-i-busskuret-mengder. Likevel: Akkurat som med den ulykksalige katten i ordtaket, tok nysgjerrigheten overhånd. Etter et kjapt blikk over skulderen snek jeg boken ned i baggen min. Som en tyv. For å være helt ærlig følte jeg meg litt som nettopp det, selv om boken vitterlig hadde en stor lapp klistret på seg, som påsto at den var gratis. For alt jeg visste kunne jo det være løgn. Kanskje det var kameraer gjemt i nærheten? En ung, hip programleder som plutselig hoppet frem fra buskene? Yo homes, you’ve been punk’d! Men nei. Ingenting. Jo forresten, bussen. Bussen kom.

Uansett: BookCrossing. Det var det dette innlegget skulle omhandle. Boken jeg fant var nemlig en bok noen hadde lagt fra seg for at noen andre, i dette tilfellet meg, skulle finne den, lese den, og deretter la den vandre videre. Så noen andre kunne finne den, lese den og du skjønner hvor dette bærer hen, sant? Besøk www.bookcrossing.com. Kanskje det er noe for deg. Det er definitivt noe for meg. Jeg har mange gamle pocketbøker som uansett skal byttes ut i hardbundne versjoner etter hvert. Jeg har allerede bestemt meg for første bok jeg skal slippe ut i det fri: Neil Gaimans American Gods. Fordi det er en bok jeg hadde stor glede av, og fordi jeg vil at andre skal ha glede av den.

Jeg er også tilhenger av en boks personlige historie. Hva den har vært gjennom. Hvem har lest den før? Merkene som henger igjen. En brettet side her og der, fra de stundene hvor den som leste ikke hadde noe bokmerke tilgjengelig. Eller rett og slett valgte å ikke bruke et. Kanskje er forsiden litt slitt, slik min versjon av American Gods er. En bok kan fortelle oss mye. Mye mer enn bare det som står skrevet med bokstaver.

Det er en mørk og stormfull natt. Hvis du er bosatt i Trondheimsområdet vil du forstå at dette er nye mer enn en eventyrklisjé. Det er et faktum, like kaldt og brutalt som de tunge dråpene som plasker nedover vindusruten på rommet mitt. Inne er det dunkel belysning. Jeg liker det slik når jeg skriver, og akkurat nå skriver jeg til gangs. Eller jeg gjorde, inntil for et par minutter siden. Lyden av vill tasting er byttet ut med den like ville tappingen av vann mot glass. Jeg stirrer ut i mørket utenfor og kontemplerer dilemmaet: Jeg kan la henne leve, og la historien lide for det, eller jeg kan la henne dø; lidelsen vil da blott være min egen. Historien har stilt meg et ultimatum, men i stedet for å svare fortsetter jeg å stirre ut gjennom sløret av regn utenfor. Jeg tar en liten, åndsfraværende slurk av vinen. En dråpe faller ned på den blodrøde morgenkåpen av sateng, men unngår den såvidt og treffer i stedet den beigefargede pysjamasen. Jeg enser det ikke. I neste sekund smeller jeg glasset hardt ned i bordplaten så vinen skvulper over og lager små dammer av rødt overalt. Denne sjeldne skjødesløsheten ville kanskje ha irritert meg, men jeg er allerede langt inne i meg selv der jeg traver opp og ned foran vinduet med blikket hardt i bakken. Skal jeg? Skal jeg ikke? Hjernens maskineri går for fullt, alle mulige valg jeg kan ta for å komme meg vekk fra det nåværende fatale scenarioet blir gjennomgått. Men til ingen nytte. Selv mitt eget betydelige intellekt blir dverggjort foran historiens veldige størrelse.

Hennes virkelige navn er fjernet for anledningen, men la oss kalle henne Emma. Emma har allerede opplevd mye vondt. Hun har kommet seg over alle hindrene jeg har kastet foran henne, og hun har vokst seg sterkere enn jeg trodde hun ville. Hun har til og med opplevd et glimt av lykke og håp, i form av en alliert like fremmedgjort, ødelagt og alene som henne selv. Men nå er det slutt. Ondskapen har trådt inn i historien. Først i form av det ultimate tap en mor kan oppleve, og nå som døden selv. Kaldsvetten siler, hjertet hamrer i brystet. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd det var en koffeinoverdose som herjet gjennom kroppen igjen. Jeg knytter øynene hardt sammen og kjenner det ile kaldt nedover ansiktet. Da jeg åpner dem igjen, finner jeg at vinduet har blitt åpnet, og kulden jeg kjente er vannet som sildrer nedover. Og jeg ser meg nødt til å innrømme det. På et eller annet plan har jeg forelsket meg i Emma. Ikke helt som et virkelig menneske; men som noe mer enn et åndsverk. Som en bit a meg selv, men utenfor meg selv.

Og nå skal hun altså dø. Fordi historien krever det. Den nekter meg en lykkelig slutt. Dette er ikke en slik fortelling. Jeg forbanner det kalde, våte utenfor og i mitt stille sinn forbanner jeg historien også. Men jeg setter meg ned igjen. Jeg løfter hendene over tastaturet, og presser fingrene ned lik en orgelspiller ville gjort på sitt instrument. Tastaturet er mitt instrument. Fingrene flyr over tastene i en liten dødsdans, en konkret sekvens som ubønnhørlig leder mot Emmas sikre død. Hennes endelikt, min morbide glede; tanken slår meg og jeg ser at det er sannhet i det. Plutselig sørger jeg ikke over hennes snarlige bortgang lenger, jeg velter meg i den. Elsker den. Lar meg skylle med av en mørk bølge av glede. Så er det over. Hun er død. Historien går videre, men ikke mye lenger. Dette er slutten.

Jeg har glemt å lukke vinduet. Regnet har trengt inn på skriverommet mitt og skapt en liten dam på gulvet borte ved veggen. Utenfor fortsetter regnet sin stille klagesang.

Emma er død.

Jeg hadde egentlig tenkt å fly rett i seng etter jobb i dag, men en liten hendelse på vei hjem gjorde at jeg bestemte meg for å skrive en liten bloggpost først. Merk: Jeg har akkurat kommet hjem fra et nitimers nattskift, og humøret er deretter (gjort verre av den førnevnte hendelsen). Hvis det blir en del banning i løpet av posten, beklager jeg dette like godt først som sist. Du er advart.

Jeg var som sagt på vei hjem. Da jeg av ymse grunner ikke har bil,  er jeg avhengig av kollektivtransporten for å komme meg rundt. Følgende hendelse skjedde på Timekspressen, da jeg skulle borde bussen. Damen foran meg tok seg god tid med betalingen, så mens jeg ventet sveipet jeg tkortet mitt. Denne handlingen ble møtt av et høyt og indignert «hei!» fra bussjåføren.  Han satte blikket i meg og sa, i samme toneleie:

«Vil du være så snill å ikke dra kortet før det blir din tur!» Det hører med til historien at jeg sto og skrev i notatblokken min da jeg gikk på bussen, og dermed fortsatt var i skrivemodus. Det tar ofte litt tid før jeg bryter fullstendig ut av det og kommer tilbake til virkeligheten. Det samme skjer når jeg leser. Uansett, jeg hever øyenbrynene aldri så lite og ser tilbake på ham.

«Å, eh … ? Går det ikke å dra kortet mens du holder på?» Sjåføren mildner ikke ett eneste hakk, selv om jeg har lagt an et veldig mildt toneleie og det ikke er spor av obsternasighet i oppførselen min.

«Nei! Det går ikke!» Snøfter han, og snur seg tilbake til damen han holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt fremme ved virkeligheten så jeg står der, litt overrasket, og lurer på hva i helsike som akkurat skjedde. Når det endelig blir min tur, ser han bare på meg, grinete i blikket.

«Så … skal jeg dra det igjen?»

«Ja.» Han drar ordet ut et par sekunder lenger enn han behøver. Jeg drar kortet mitt og border bussen. Det er først når jeg har satt meg ned at det slår meg: Han var en drittsekk. Det var det som skjedde.

Hør her, bussmann: Når jeg har jobbet i ni timer, hatt å gjøre med folk som absolutt ikke alltid er like hyggelige, og jeg fortsatt greier å oppføre meg ordentlig og hyggelig, da kan FAEN meg du gjøre det også! Det finnes ingen unnskyldning. Klokken var ni. Du er langt forbi morragrineteperioden, og du er ikke engang i nærheten av å være i slutten-av-vakta-grinete-perioden. Du jobber i et forbannet serviceyrke, oppfør deg deretter!

Jeg vurderte å ta et oppgjør når vi kom frem, men planen ble avbrutt allerede i planleggingsfasen av en søt gammel dame som satte seg ned ved siden av meg. Det, sammen med trøttheten, tok futten ut av meg. Men irritasjonen er der, bussmann. Over at jeg ikke var tilstedeværende nok til å svare deg tilbake da jeg sto der.  Hvis jeg noensinne møter deg igjen, og nevronene i den ødelagte hjernen min finner det for godt å fyre opp, og den fragmenterte hukommelsen min et øyeblikk blir hel og klar, hvis alle disse tingene skjer på én gang, da kommer jeg til å si deg et par-tre ord.

Din. Jævla. Kukk.

Jeg kan ikke kode lenger. Det er bare å innse det. Sist gang jeg var flink var sent på nittitallet en gang. Min indre nerd synes det er litt trist. Likevel, etter bare fire timers hardt arbeid fikk jeg endelig twitter-feeden til å funke sånn cirka akseptabelt. Lagt inn noen roterende bilder fikk jeg også gjort, skjønt det kan jeg ikke akkurat skryte av – prosessen er fullstendig automatisk. At alle bildene er fra samme tur får jeg bare unnskylde. Flere kommer etter hvert, for de som er voyeuristiske nok til å bry seg.

Flere og større bloggposter kommer senere (minst én). Nå skal jeg ut og gå meg en tur, spise, og deretter bruke resten av dagen på skriving.

Så jeg leser hva Virrvarr skriver om Lush, og jeg tenker at: «tja … det vakre åsynet mitt kunne alltids trenge en ny ansiktsvask.» Som sagt, så gjort. Jeg gikk til innkjøp av Ocean Salt. I tillegg endte jeg opp med en flaske  Sonic Death Monkey. Med et navn som det, og med ingredienser som sjokolade og kaffe, hadde jeg egentlig ikke noe valg. Den måtte bli min.

Det hører med til historien at jeg, sekunder etter jeg hadde trykt på «kjøp», tyllet nedpå to (eller flere) flasker øl og deretter loffet rundt i leiligheten i bokseren mens jeg beljet machofraser og klødde meg på steder det er best jeg ikke nevner. Likevekten måtte tross alt opprettholdes. Sekunder etter kom jeg på at jeg faktisk bor i Trondheim, og bare kunne tuslet ned til butikken.

Men det hadde jo vært flaut. Flere øl ble konsumert.

Til saken: Er det noe som heter for mye sjokolade? Kanskje, men ikke i dette tilfellet. Litt nervøs var jeg, lukten fra Sonic Death Monkey er nemlig meget sterk, i hvert fall når man som jeg nærmest stikker nesen oppi flasken for deretter å ta et «solid magadrag,» som vi sier der jeg kommer fra. Det vil si landet Mann. Stor M. Hvor barske menn fødes, ikke med ski, men med øks. Og skjegg.

Resultatet av eksperimentet var derimot ikke som jeg fryktet. Synet som møtte meg i speilet var ikke en kakaokar, og lukten som satt igjen var kun en mild duft av kaffe og kanskje et lite hint av kakao. F… ikke dårlig. For første gang i livet kan jeg med sikkerhet stadfeste at jeg var søt. Men bare litt. På en barsk, veldig mandig måte.

Den virkelige lovprisningen sparer jeg likevel til Ocean Salt. Den lukter friskt (lime og havsalt!), og den renser som sandpapir. Uten de skadelige bieffektene utstrakt bruk av sandpapir mot hud medfører.

Enden på visa: Jeg er omvendt. Heretter skal jeg kjøpe badestasjet mitt på Lush. Og hvem vet: Neste gang våger jeg meg kanskje ned dit personlig.

Noen ganger skal det ikke så mye til.

Han setter det klare blikket sitt i meg, mens han legger ut om sine yngre dager, om fylla, om jobb, om sure kunder og trivialiteter. Øynene er yngre enn den vel femti år gamle kroppen. Han har en vitalitet jeg misunner ham. Han sier han fikk sin første jobb på bensinstasjon i 1987. Over tjue år senere er han fortsatt storfornøyd. Kunne ikke tenkt seg annet. Trøbbel har han nesten aldri fått. De respekterer voksne folk bak disken, sier han. Kun et par ganger i løpet av karrieren har han trengt å tilkalle hjelp, fra politi eller vektere. Stort sett går det greit. En og annen narkotikamisbruker på toalettet kan han ordne selv. Ikke noen vits å varsle øvrigheta for sånt.

«Jeg viser dem bestemt ut. Jeg har sagt at sånn og sånn er det, respekterer de meg, respekterer jeg dem. Men ikke noe dritt, er de ille mot meg er jeg ti ganger verre tilbake. Folk respekterer det.»

Man forstår det.

For en merkelig, fabelaktig gammel mann.

Noen ganger skal det slett ikke så mye til. Bare en snurrig gammel mann med mye å fortelle og en vilje til å gjøre det, for å gjøre natten litt mindre mørk.

Klokken viser litt før fem. Jeg ser ham idet han kommer forbi hushjørnet, og han ser meg sekundet etter. Han har skyggeluen trukket langt ned, og skuer utover verden med harde øyne. Over skulderen har han en dypblå bag med et par eksemplarer av Adresseavien oppi. Litt bortenfor står det en trillebagg, fylt til randen av enda flere eksemplarer. Den ser tung ut.

Jeg er nesten ved slutten av min økt, han har såvidt begynt sin. Dagens nyoppståtte sol titter frem mellom to skyer i horisonten og farger himmelen oransje, og gir slik dagen et preg av å være levelig. Ingen av oss bryr seg nevneverdig. Jeg skal hjem og sove ut. Han skal trolig avgårde til neste jobb, så snart han er ferdig med denne.

Jeg nikker til ham, og han nikker tilbake. Alvorlige blikk møtes i et par sekunder. Ingen av oss smiler. Vi har en felles forståelse. To usle tannhjul i det veldige maskineriet.

Bunnslammet.

Forskjellen mellom oss er at jeg kun er på besøk, mens han mest trolig er dømt til å sone livet ut. Han gjør det ikke av glede, men fordi han må. Fordi han er blodig nødt, hvis han vil skaffe mat og husly til seg og sine. Jeg, jeg er bare en turist i dette strøket. En midlertidig beboer. Jeg blir værende i noen år, til studiene er ferdige, så drar jeg videre. Til beiter hvor gresset er grønnere.

Det er lett å glemme personen som bringer avisen til dørstokken din; eller plukker opp søppelet ditt; eller feier gatene du går på. Det fortjener de ikke.

De fortjener din absolutte respekt.

Jeg ble lurt i dag. Svindlet av en blå himmel, og en skinnende gul sols flørtende blikk. Lite ante jeg, da jeg stakk det morgentrøtte ansiktet mitt ut av vinduet og kjente vindens lette berøring mot kinnene, at jeg hadde å gjøre med en forbannet luremus. Hun, onsdag sjette mai i det herrens år 2009, var mer interessert i spillet enn hun var av meg. Hennes kallerop var hult og uten oppriktighet, og som den dumme, dumme mannen jeg er, gikk jeg fem på. Jeg slang på meg noen lette klær, en lys skjorte og piratbukse, og småsprang lykkelig nedover trappen. Ut i solen og varmen, trodde jeg. Ut i hennes kjærlige favn. I fem minutter varte det, før hun gikk lei av meg, og bitende vind gufset nedover ryggen min. «Hva er i veien,» spurte jeg forferdet, «har jeg gjort noe galt?» Men solen var ikke der lenger, og himmelen hadde fått mørke skyer over ansiktet. Der min elskede sommerdags kjærlige blikk før hadde vært, var nå kun en kald skulder; og jeg forsto at jeg ikke var ønsket, lenger. Hutrende trakk jeg meg tilbake, inn, vekk fra utsiden, og jeg sverget bittert at neste gang … neste gang skulle jeg ikke være like naiv.

Neste gang sjekker jeg værmeldingen først.

Jeg kan se at du er opprørt.  Det skal faktisk litt til for å ikke se det, siden du signerer leserbrevet ditt i Hallo Varden med nettopp «Opprørt Leser». Siden jeg alltid forsøker å være en imøtekommende mann, tar jeg meg den frihet å svare utfyllende på dine spørsmål her. Men først en advarsel: Denne bloggen er for voksne lesere, og inneholder potensielt støtende materiale.

1: Aner dere hva dere gir dere ut på?

Nei! Vi har ingen anelse, og det er akkurat det som er så spennende! Men vi kommer jo til å finne ut av det etter hvert. Lære ved å gjøre.

2: Tror dere ikke at det finnes virkelige demoner og at dette er dødsens alvor?

Å, absolutt. Personlig tilber jeg den mørke Guden Zalgo, og venter i spenning på hans tilbakekomst til jorden. Min mørke plan involverer ofring av åtte jomfruer, fire menn og fire kvinner, for å skape den ultimate ondskaps serum. Dette serumet akter jeg å injisere direkte inn i livmoren til mitt kommende barns mor mens hun sover en marerittpreget søvn på en seng av torner inne i et invertert pentagram malt med blodet til en ufødt diktator. Dette så hun kan gi fødsel til den Gamle Guds Stumme Profet, Han som Venter bak Veggen. Når dette barnet når en alder av seksten år, vil hun begå selvmord med kniven som drepte hennes eneste bror, og på den måten bringe Zalgo inn i vårt eksistensplan. Da vil profetien endelig oppfylles, og han kan stige opp på sin trone av bein og blod, og herske over oss alle. I evighet. Amen.

3: Hvorfor vil dere sette i gang dette?

For å påskynde Zalgos tilbakekomst, så han kan innta sin plass som rettmessig hersker over en askegrå jord, og livnære seg på millioner av sjelers pinsler. Jeg trodde det var åpenbart. Hva skulle det ellers være? At vi ville lage tegneserier? Ærlig talt.

4: Tror dere at dette av noen kan oppfattes som (god) underholdning, selv om innholdet kan virke spennende?

Sist jeg sjekket kvalifiserer jeg til betegnelsen «noen», og jeg oppfatter dette som (god) underholdning. Så, kort svar: Ja.

5: Har det falt dere inn å vurdere hvilke skadevirkning slikt lese/billedstoff kan ha på blant annet barn og unge, uansett hva en ellers måtte mene om temaet?

Ærlig talt, hvis du kjøper dette heftet til barnet ditt, er du en dårlig forelder. Det står helt eksplisitt på bladets forside, med store, svarte bokstaver, at dette er for voksne.

Jeg tror uansett ikke dette heftet vil gi barn traumer. Jeg tror virkelig ikke det.Jeg forventet heller ikke at et lite intervju i Varden faktisk ville opprøre noen. Det var jo en positiv sak. Så feil kan man altså ta. Hvis noen synes jeg er litt brysk nå, litt frekk, er jeg ikke lei meg i det hele tatt. Hvordan skal man forholde seg til folk som lar seg opprøre over en simpel tegneserie? Spørsmål 1 får det til å virke som om vi har begitt oss ut på en mørk reise for enda mørkere herrer, spørsmål 2 bygger videre på dette, og spørsmål 3 spør oss til alt overmål hvorfor? Jeg hadde vanskelig for ikke å smile da jeg leste Hallo Varden i dag. Spørsmål 4 og 5 er de jeg anser som mest seriøse, men også de er preget av en viss ignoranse. Selv leste jeg spawn som ung, og jeg mener bestemt at jeg ikke har hengitt meg til mørkere makter av den grunn.

HE COMES

ZALGO