Så jeg drar meg opp av senga og ut av en månedslang rus jeg først snublet inn i grunnet usunne mengder portvin og ribbefett, og blir med ett klar over at jeg ikke har vært ordentlig online  siden jeg gikk på toget fra Trondheim og så de første tegnene på hvit jul. Hvit jul ble det, og vel så det, men nå banker en gammel kjenning på døren. Han er kald, kynisk, han har ikke tid til slike tullete ting som menneskelig tvil, usikkerhet og trangen etter trygghet i hverdagen, og han er umenneskelig masende. Navnet hans er realiteten.

Så jeg låser døren. Hva ville du gjort?

Nei, virkelighet. Ikke enda. Jeg sitter her og knuger den gamle familieriflen, samtidig som jeg forsøker å taste disse ordene ned på tastaturet og har visst bestemt meg for at på tirsdag rømmer jeg til hytta. Hjemme lar jeg være et eggeskall og en boks rømme. Så kan han lure, den fordømte jævelen. Til fredag skifter jeg hytte. Det gjelder å holde seg i bevegelse.

Ordbøkene forteller meg forresten at ennå og enda er helt like nå. Som tvillinger, eller noe. Altså har to ord som nesten er identiske i form, nå også blitt det i innhold. Hva faen, språkrådet? Jeg liker dere ikke lenger. Nei, dere får ikke lage slott i sandkassen min, og jeg vil ha tilbake den elektriske drillen dere lånte. Dere tar et spill jeg tror jeg har forstått, og forandrer reglene så jeg driter meg ut foran Internett.

Digresjon er en stor del av å være meg. Og prokrastinasjon, den noble kunsten å utsette alt i det evinnelige. Og banning. Det ble plutselig en del av hverdagen min på barneskolen en dag. Når det gjelder å vokse som person, har det ikke gått så mye oppover som det har frem og tilbake, til venstre og høyre. Jeg liker å tro at jeg utvider horisonten min.

Kan vi ikke bare bli enige om at jeg er en sjarmerende røver?

Og gjør dere selv en tjeneste, hør på denne.

Urk. Ting som skjedde i november:

- Ble syk. Feber, svimmelhet og svetting, full pakke.

- Kalt inn til to millioner trehundreogsektisju flere ekstravakter enn jeg hadde forventet. Bra for penger, dårlig for kreativt arbeid.

Ting som ikke skjedde:

- Skrive 50 000 ord.

Vel, vel … litt fikk jeg skrevet, og noe lærte jeg vel i år også. Og plutselig har jeg fått enda et prosjekt å skrive på, ved siden av alle de andre. Måteholdenhet er med andre ord ikke en av tingene jeg har lært i år. Av andre nyheter: Fikk endelig kjøpt meg en laptop! Nå kan jeg skrive uansett hvor jeg er. Nesten. Det er jo positivt. Kanskje jeg endelig kan bli en av de alpeluekledde folkene i svart, som sipper latte på kafé og skriver på den neste store norske romanen, slik jeg alltid har drømt om. Eller trenger jeg Mac da? For jeg kjøpte meg en Lenovo.

Bitteliten oppdatering angående nano. Jeg legger ut kapitler fortløpende på skarnholm.net ettersom de blir ferdige. Problemet jeg har støtt på, er at jeg nå har veldig mange kapitler som er “nesten” ferdige, og de er ikke helt i kronologisk rekkefølge. Kapittel 2 er jeg ikke helt fornøyd med, kapittel 3 er nesten ferdig, kapittel 4 er helt ferdig men kan ikke akkurat legges ut før 1 og 2, osv.

Men jeg skriver!

Bah. Bah! Jeg har gjort det igjen, jeg har falt for litteraturens sirenesang. Jeg har blitt med på National Novel Writing Month 2009. Sist feilet jeg stygt, på litt over 20 000 ord skrevet. Siden nano krever minst 50 000, vil den kalkulerende leser komme frem til at jeg kom rett under halvveis. Dette er ikke nok.

I år vil jeg gjerne komme i mål. Det blir en ekstra hyggelig jul om jeg har et førsteuktast på en ungdomsroman å redigere, mens jeg heller innpå dessertvin og stapper i meg julekake. Damphjerte er den tentative tittelen på miniromanen, som skal foregå delvis, eller kanskje hovedsakelig, i et alternativt univers hvor damp fortsatt er primus motor. Dette blir steampunk.

Så hvorfor sitter jeg egentlig her? Hvorfor taster jeg ikke unna på manuset? Det er et utrolig godt spørsmål.

Jeg stikker og gjør det nå.

Da jeg først frisket opp Skarnholm for noen måneder siden, hadde jeg greid å overbevise meg selv om at muligheten for kommentarer var en teit ting. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje det var det all spammen. Kanskje det var muligheten for at Satan selv skulle manifestere seg i kommentarfeltet mitt, spy overalt og krabbe opp trappene mine som en edderkopp.

Ja, jeg hadde akkurat sett eksorsisten.

Med tiden innså jeg likevel at å stenge for kommentarer var litt det samme som å slenge tekstene mine ut fra det høyeste vinduet i et himmelskrapende tårn, for så å smelle igjen skoddene for å unngå reaksjonene fra de stakkars jævlene som fikk dem i hodet langt der nede. Bortsett fra at papir ikke veier særlig mye. Men kanskje de hadde fått papirkutt, eller noe.

Jeg sa ikke at det var en perfekt sammenligning.

Eller kanskje det var mangelen på reaksjon jeg var redd for. Det er jo alltid en fare, at ingen gidder å lese det du skriver. Og det er nesten verre enn at de hater det. Da tar de i hvert fall stilling til det. Ingenting er verre enn å legge sjelen i noe, bare for å oppleve at folk ser på det, trekker på skuldrene og loffer videre.

Å gjemme seg i tårnet sitt er uansett en feig løsning, selv om det er folk eller fanden man frykter. Muligheten for kommentarer er derfor gjenåpnet.  Så gjenstår det å se om det er fanden som kommer gjennom.

Dæven. Det har vært en hektisk sommer så langt. Siden jeg ble overført fra ett kontor, til et annet, har jeg plutselig fått status som ferievikar i stedet for å være fast ansatt (lang historie). Dette førte til at ferien ble i minste laget (i praksis ikke-eksisterende). I tillegg til en del andre stressorer, førte dette til lite skriving i sommermånedene. Ille, men slik er det noen ganger. Føler jeg har kommet meg inn i en god rutine nå, så ikke se bort fra at det kommer en del innlegg etter hvert, om så mangt. På tide å begynne å skrive på de større prosjektene igjen, også.

Ting tar tid. Men jeg er tilbake. Og superhelter har stått opp fra asken. Muligens med ny tittel etter hvert, vi får se. Jeg begynner å bli lei av denne.

Jeg registrerer at tegneserien jeg fikk lov til å pervertere, DiE, stikker nesen sin opp av det mudrete vannet vi kaller Glemselens Myr i form av en anmeldelse på serienett.no. I det store og det hele en positiv artikkel, og den lille kritikken jeg fant, var konstruktiv.

Det eneste jeg sliter litt med å forstå, er hvordan anmelder mener historien er spekulativ. Betegnelsen blir gjerne brukt om produkter som kun er laget i den hensikt å tjene penger, og hvis det er dette den godeste Trond Sätre mener, har han bommet stygt. Prisen på 26,50, som egentlig er en sterk underprising, taler sin klare sak. Vi tjener ikke penger på dette. Om jeg ikke har sagt det før, sier jeg det igjen. På dette tidspunktet er vi glade bare vi går i null, og det er det langt fra sikkert at vi gjør. Hvis det kun var penger vi var ute etter, ville vi ha funnet på noe annet.

Nå tror jeg ikke selv det var dette anmelder mener, siden han selv også betoner den lave prisen. At historien er inspirert av tendenser innen populær horrorkultur, er jo klart, uten at jeg skal si altfor mye på Magnus’ vegne.

Link til Gcomics

Jeg kan se at du er opprørt.  Det skal faktisk litt til for å ikke se det, siden du signerer leserbrevet ditt i Hallo Varden med nettopp «Opprørt Leser». Siden jeg alltid forsøker å være en imøtekommende mann, tar jeg meg den frihet å svare utfyllende på dine spørsmål her. Men først en advarsel: Denne bloggen er for voksne lesere, og inneholder potensielt støtende materiale.

1: Aner dere hva dere gir dere ut på?

Nei! Vi har ingen anelse, og det er akkurat det som er så spennende! Men vi kommer jo til å finne ut av det etter hvert. Lære ved å gjøre.

2: Tror dere ikke at det finnes virkelige demoner og at dette er dødsens alvor?

Å, absolutt. Personlig tilber jeg den mørke Guden Zalgo, og venter i spenning på hans tilbakekomst til jorden. Min mørke plan involverer ofring av åtte jomfruer, fire menn og fire kvinner, for å skape den ultimate ondskaps serum. Dette serumet akter jeg å injisere direkte inn i livmoren til mitt kommende barns mor mens hun sover en marerittpreget søvn på en seng av torner inne i et invertert pentagram malt med blodet til en ufødt diktator. Dette så hun kan gi fødsel til den Gamle Guds Stumme Profet, Han som Venter bak Veggen. Når dette barnet når en alder av seksten år, vil hun begå selvmord med kniven som drepte hennes eneste bror, og på den måten bringe Zalgo inn i vårt eksistensplan. Da vil profetien endelig oppfylles, og han kan stige opp på sin trone av bein og blod, og herske over oss alle. I evighet. Amen.

3: Hvorfor vil dere sette i gang dette?

For å påskynde Zalgos tilbakekomst, så han kan innta sin plass som rettmessig hersker over en askegrå jord, og livnære seg på millioner av sjelers pinsler. Jeg trodde det var åpenbart. Hva skulle det ellers være? At vi ville lage tegneserier? Ærlig talt.

4: Tror dere at dette av noen kan oppfattes som (god) underholdning, selv om innholdet kan virke spennende?

Sist jeg sjekket kvalifiserer jeg til betegnelsen «noen», og jeg oppfatter dette som (god) underholdning. Så, kort svar: Ja.

5: Har det falt dere inn å vurdere hvilke skadevirkning slikt lese/billedstoff kan ha på blant annet barn og unge, uansett hva en ellers måtte mene om temaet?

Ærlig talt, hvis du kjøper dette heftet til barnet ditt, er du en dårlig forelder. Det står helt eksplisitt på bladets forside, med store, svarte bokstaver, at dette er for voksne.

Jeg tror uansett ikke dette heftet vil gi barn traumer. Jeg tror virkelig ikke det.Jeg forventet heller ikke at et lite intervju i Varden faktisk ville opprøre noen. Det var jo en positiv sak. Så feil kan man altså ta. Hvis noen synes jeg er litt brysk nå, litt frekk, er jeg ikke lei meg i det hele tatt. Hvordan skal man forholde seg til folk som lar seg opprøre over en simpel tegneserie? Spørsmål 1 får det til å virke som om vi har begitt oss ut på en mørk reise for enda mørkere herrer, spørsmål 2 bygger videre på dette, og spørsmål 3 spør oss til alt overmål hvorfor? Jeg hadde vanskelig for ikke å smile da jeg leste Hallo Varden i dag. Spørsmål 4 og 5 er de jeg anser som mest seriøse, men også de er preget av en viss ignoranse. Selv leste jeg spawn som ung, og jeg mener bestemt at jeg ikke har hengitt meg til mørkere makter av den grunn.

HE COMES

ZALGO

Fra Amnesty Norges sider:

«Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Delara skulle egentlig bli drept i starten av denne uken, men på grunn av internasjonalt press er hun ennå i live. Og det vil hun, med mindre det skjer noe drastisk, være i to måneder til. To måneder i redsel, i den sjeleødeleggende situasjon det er å vente på sin egen, altfor tidlige død. To måneder i sorg over et liv hun ikke skal få lov til å leve. Det er opp til oss å stoppe dette. Her oppe i Nord, langt fra Delaras ufattelige omstendigheter. Det er lett å falle i søvn, her oppe, men så uendelig viktig å ikke sove!

Det er opp til oss.

Du kan bidra på flere måter:

1. Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt).
2. Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk.
3. Kopier brevteksten på samme side (se «send et brev»), og send denne enten som epost til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir, eller som faks til
   + 98 21 3390 4986.

Takk til Abre for oppfordring. Jeg sender herved oppfordringen videre til de som måtte lese dette.

Og til slutt: Omstendighetene rundt mordet er uklare. Var det i det hele tatt Delara som sto bak, eller var det vennen? Det er vanskelig å komme frem til konklusjoner fra de sparsommelige fakta vi har rundt saken, men én ting virker åpenbar: Dette var en forferdelig hendelse. En tragedie, for alle involverte. Men det var ikke en handling inspirert av ondskap eller av hat. Kan vi virkelig drepe henne for det?

We shall go on to the end, we shall fight in the forums, we shall fight on the servers and faxes, we shall fight with growing confidence and growing strength, we shall defend our torrents, whatever the cost may be, we shall fight on the networks, we shall fight on the image boards, we shall fight in the blogs and in the tubes, we shall fight in the chat rooms; we shall never surrender, and even if, which I do not for a moment believe, this community or any pirate community were subjugated and starving for warez, then our coalition amongst the tubes, armed with proxies, Epic Fail Cannons, and LOIC’s and guarded by anonymous, would carry on the struggle, until, in good time, the rest of the internet, and the world, with all its power and might, steps forth to the rescue and the liberation of the seeders.

- -WINston Churchill

Nerder verden over er i harnisk etter Piratebay-dommen som felte Fredrik Neij, Gottfrid Svartholm Warg, Carl Lundstrom og Peter Sunde, og nå kommer retribusjonene. Første på listen var selveste IFPI, som fikk nettsiden sin DDoS-et sønder og sammen. Dette førte til en nedetid på rundt 4-5 timer, og de anonymes informasjonsside påstår at rundt 1000 personer var involvert i angrepet. Er dette kun et flyktig sleivspark, utført i øyeblikkets harme, eller noe mer varig? Det siste virker plausiblelt. I følge operasjonssiden er flere angrep planlagt, og dette ikke bare i form av DDoS. Såkalte Black Fax-angrep vil også bli tatt i bruk, såvel som ren, gammeldags spam og negativ omtale av produkter. Nettsider er opprettet, IRC-kanaler har blitt donert til formålet og propagandavideoer er lagt ut på youtube.

Meldingen er vel egentlig så klar som den kan bli:

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Vi er sinte, og vi er samlet.

Dermed raser krigen videre. Hvem vil vinne?  Eller vil vi kanskje alle tape?

Eksterne artikler om lignende tema:

Friheten angripes fra alle kanter

Blackout Europe

Dårlig oppførsel på nett slår tilbake på deg

File sharing not the only reason CD sales are falling

Big 4 IFPI under online attack

Under platepisken igjen