Så jeg drar meg opp av senga og ut av en månedslang rus jeg først snublet inn i grunnet usunne mengder portvin og ribbefett, og blir med ett klar over at jeg ikke har vært ordentlig online  siden jeg gikk på toget fra Trondheim og så de første tegnene på hvit jul. Hvit jul ble det, og vel så det, men nå banker en gammel kjenning på døren. Han er kald, kynisk, han har ikke tid til slike tullete ting som menneskelig tvil, usikkerhet og trangen etter trygghet i hverdagen, og han er umenneskelig masende. Navnet hans er realiteten.

Så jeg låser døren. Hva ville du gjort?

Nei, virkelighet. Ikke enda. Jeg sitter her og knuger den gamle familieriflen, samtidig som jeg forsøker å taste disse ordene ned på tastaturet og har visst bestemt meg for at på tirsdag rømmer jeg til hytta. Hjemme lar jeg være et eggeskall og en boks rømme. Så kan han lure, den fordømte jævelen. Til fredag skifter jeg hytte. Det gjelder å holde seg i bevegelse.

Ordbøkene forteller meg forresten at ennå og enda er helt like nå. Som tvillinger, eller noe. Altså har to ord som nesten er identiske i form, nå også blitt det i innhold. Hva faen, språkrådet? Jeg liker dere ikke lenger. Nei, dere får ikke lage slott i sandkassen min, og jeg vil ha tilbake den elektriske drillen dere lånte. Dere tar et spill jeg tror jeg har forstått, og forandrer reglene så jeg driter meg ut foran Internett.

Digresjon er en stor del av å være meg. Og prokrastinasjon, den noble kunsten å utsette alt i det evinnelige. Og banning. Det ble plutselig en del av hverdagen min på barneskolen en dag. Når det gjelder å vokse som person, har det ikke gått så mye oppover som det har frem og tilbake, til venstre og høyre. Jeg liker å tro at jeg utvider horisonten min.

Kan vi ikke bare bli enige om at jeg er en sjarmerende røver?

Og gjør dere selv en tjeneste, hør på denne.

Rett og slett fordi jeg føler at dette er et spill alle burde prøve og bli like frustrert over som jeg:

Canabalt

Det er ikke et dårlig spill. Tvert imot er det avhengighetsskapende som bare satan. Enklere kontroller kan man heller ikke få. Én knapp er alt man trenger. Du skal bare hoppe. Løpe gjør han selv, og gjett om han kan løpe. Din oppgave er å kalkulere hoppene riktig, så den lille helten kan løpe seg helt ut av en apokalypsepreget by som er angrepet av romvesener. Eller noe. Det er egentlig ikke så viktig. Bare hopp.

Enkelt.

Men det er vanskelig. Det er så forbannet vanskelig, og ubarmhjertig og irriterende og jeg hater det og jeg vil aldri spille det igjen men jeg må bare prøve én gang til!

Og nå kan dere gjøre det også.

Ingen årsak.

(Min score er i skrivende stund 3442, sånn forresten.)

Mannlig urinering er rare greier. Det er et overraskende omstridt tema, og folk har det med å stille seg i én av to leire: Skal man stå, eller skal man sitte? Og hvis man sitter, er man da mindre mann enn mannen som står? Det finnes selvfølgelig også andre måter å gjøre det på, men da beveger vi oss farlig langt inn i det tyske fetisjdomenet, så jeg lar det ligge. Inntil videre. Det rungende svaret du vil få av de fleste er uansett at ja, mannen som sitter er nødvendigvis skaphomofil. Dessuten har han innovertiss. Nei, jeg forstår heller ikke logikken. Men jeg har en følelse av at å prøve vil være analogt til å be om en ekspressbillett til ditt lokale psykiatriske senter. Jeg lar altså være og det, kjære leser, burde du også.

Men Skarntyde, din sjarmerende røver, hva ville du svart hvis noen spurte deg? Ja takk, begge deler. Ikke at jeg noensinne har blitt spurt om dette, men hvis noen hadde gjort det ville dette ha vært svaret. Fulgt av “hva i helsike er det du gjør på badet mitt” og “mamma elsket meg aldri”. Det kan hende jeg stinker billig whisky. Blandet med cola fordi jeg er en pingle av dimensjoner og ikke takler smaken av rent djevelvann. Eller satansaus,  som min kjære tippoldemor pleide å si. Hvis du fortsatt befinner deg på badet mitt vil du nå trolig begynne å få et visst bilde av meg som person. Som at jeg lyver mye, og kun har vage mistanker om hva personlig hygiene er for noe. Du vil, mer eller mindre febrilsk, prøve å lokalisere døren, fulgt av en rask flukt nedover korridoren, til friheten. Du vil finne at døren er låst.

Hvor var vi? Jo. Første gang jeg ble konfrontert med spørsmålet ble jeg ærlig talt overrasket. En liten forklaring: På grunn av enten genetikk, eller det faktum at jeg var en masochistisk liten snørrunge som pleide å holde seg til blæren var nær bristepunktet før jeg gikk på do, har jeg opparbeidet meg en abnormt stor kapasitet for, vel … tiss. Jeg kan holde meg i evigheter, jeg trenger ikke engang konsentrere meg. Jeg bare må ikke. Som en følge av dette er jeg uhyggelig synkronisert. Må jeg det ene, er sjansen stor for at jeg må det andre også. Hvis ikke, holder jeg meg bare litt til. De gangene der jeg går på toalettet bare for å gi porselenet en gylden dusj er utrolig få. Etter hvert ble det en vane å sitte. Hvorfor stå, og bli tvunget til å holde styr på en haug andre ting, som å sikte og passe på trykket, når jeg bare kan sette meg ned og la det flomme? Helt inntil jeg ble konfrontert med det trodde jeg dette var normalen. Jeg trodde alle var som meg, dum og konform som jeg var.

Det var det tydeligvis ikke. En mann skal, selv om han befinner seg i sitt eget hjem og på sin egen hvite trone, stå. Drit i om det er ubehagelig, så lenge tissen din er formet som en brannslange skal man være erigert. “Sånn er det bare”. Misforstå meg rett, når jeg er ute på byen står jeg, akkurat som alle andre. Det er litt vanskelig å sitte i urinaler og jeg liker ikke å tenke på hvilke kjønnssykdommer man kan få hvis Viktor kommer for nær kanten av akkurat de fasilitetene, for å si det mildt. Viktor er lillemann, forresten. Det neste dere kommer til å fortelle meg er vel at det ikke er normalt å gi den navn. En stund vurderte jeg å kalle den Longinus-lansen, men kom etter hvert frem til at jeg ikke er det minste interessert i å penetrere Jesus.

Jeg står og tisser når jeg er på fjelltur også. Der er det jo faktisk enklere å stå og man oppnår høyere grad av komfort. Vipp den ut, la det strømme og dra den inn igjen. Enkelt. På fjelltur spiser jeg dessuten så lite og forbrenner så mye at jeg kun bommelommer hver andre eller tredje dag men det er en annen, og vesentlig eklere historie. Jeg anbefaler at de av dere som ikke har gjort det abonnerer på rss-en min, så dere får se hvor lavt det er mulig for meg å synke. Hint: Jeg er ikke i nærheten av bunnen ennå og jeg har akkurat brukt over 600 ord på å snakke om tissing.

Uansett, poenget mitt var: Hvorfor er dette så vanskelig? Hvorfor kan man ikke bare gjøre det man føler er mest komfortabelt uten at man skal bli stemplet som kvinnelig skogsfe av den grunn? Er ikke det både misogynisk og misandrisk? For de av dere som ikke har tatt emner innen kjønn og identitet: Slike uttalelser er nedverdigende for begge kjønn, og hører ingensteds hjemme i sivilisert debatt. Men så er dette heller ingen sivilisert debatt. Det er en krangel om tissing hvor moral og etikk ble satt på skogen for lenge siden, til fordel for spott og hån.

Jeg skriver det nå, for å ikke levne selv den minste tvil: Jeg står, og jeg sitter, alt etter hva jeg føler for; jeg gjør det med stolthet og fullstendig uten skam; og jeg roper av full hals: Jeg er en mann!

Jeg vil dessuten helt til slutt komme et sitat jeg snublet over i min endeløse internettsøken etter sannhet og visdom:

«Er selv renhalder på barneskole. Daglig er det stooore damer av urin som trekker ned i stengulvet på gutta wc.»
-tatt fra SOL sine debattsider

Å stå når man tisser fører altså til at store damer av urin kommer inn på toalettet ditt og tar opp bobel i stengulvet. Til ettertanke.

Jeg kan ikke kode lenger. Det er bare å innse det. Sist gang jeg var flink var sent på nittitallet en gang. Min indre nerd synes det er litt trist. Likevel, etter bare fire timers hardt arbeid fikk jeg endelig twitter-feeden til å funke sånn cirka akseptabelt. Lagt inn noen roterende bilder fikk jeg også gjort, skjønt det kan jeg ikke akkurat skryte av – prosessen er fullstendig automatisk. At alle bildene er fra samme tur får jeg bare unnskylde. Flere kommer etter hvert, for de som er voyeuristiske nok til å bry seg.

Flere og større bloggposter kommer senere (minst én). Nå skal jeg ut og gå meg en tur, spise, og deretter bruke resten av dagen på skriving.

Så jeg leser hva Virrvarr skriver om Lush, og jeg tenker at: «tja … det vakre åsynet mitt kunne alltids trenge en ny ansiktsvask.» Som sagt, så gjort. Jeg gikk til innkjøp av Ocean Salt. I tillegg endte jeg opp med en flaske  Sonic Death Monkey. Med et navn som det, og med ingredienser som sjokolade og kaffe, hadde jeg egentlig ikke noe valg. Den måtte bli min.

Det hører med til historien at jeg, sekunder etter jeg hadde trykt på «kjøp», tyllet nedpå to (eller flere) flasker øl og deretter loffet rundt i leiligheten i bokseren mens jeg beljet machofraser og klødde meg på steder det er best jeg ikke nevner. Likevekten måtte tross alt opprettholdes. Sekunder etter kom jeg på at jeg faktisk bor i Trondheim, og bare kunne tuslet ned til butikken.

Men det hadde jo vært flaut. Flere øl ble konsumert.

Til saken: Er det noe som heter for mye sjokolade? Kanskje, men ikke i dette tilfellet. Litt nervøs var jeg, lukten fra Sonic Death Monkey er nemlig meget sterk, i hvert fall når man som jeg nærmest stikker nesen oppi flasken for deretter å ta et «solid magadrag,» som vi sier der jeg kommer fra. Det vil si landet Mann. Stor M. Hvor barske menn fødes, ikke med ski, men med øks. Og skjegg.

Resultatet av eksperimentet var derimot ikke som jeg fryktet. Synet som møtte meg i speilet var ikke en kakaokar, og lukten som satt igjen var kun en mild duft av kaffe og kanskje et lite hint av kakao. F… ikke dårlig. For første gang i livet kan jeg med sikkerhet stadfeste at jeg var søt. Men bare litt. På en barsk, veldig mandig måte.

Den virkelige lovprisningen sparer jeg likevel til Ocean Salt. Den lukter friskt (lime og havsalt!), og den renser som sandpapir. Uten de skadelige bieffektene utstrakt bruk av sandpapir mot hud medfører.

Enden på visa: Jeg er omvendt. Heretter skal jeg kjøpe badestasjet mitt på Lush. Og hvem vet: Neste gang våger jeg meg kanskje ned dit personlig.

Fordi jeg elsker mythoset til Howard Philips Lovecraft, og fordi jeg syntes disse var ustyrtelig morsomme:

It’s beginning to look a lot like fishmen:

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Elder Sign:

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Hva er moral? En stund trodde jeg at det var den usynlige kraften som hindrer meg i å kaste egg på tilfeldig forbipasserende. Så slo det meg at det egentlig bare var frykten for å virke sosialt utilpass. Er da frykten moralens vokter? Tankevekkende! Kanskje er det kaffen som snakker. Kaffen kan tross alt koste på seg å snakke, den eier ikke moral. Heller ikke munn, når jeg tenker meg om, men det er kanskje derfor jeg snakker for den. Ved å skrive. Snakking ved proxy. Dobbelproxy? For kaffe. Heavy shit. Uansett, moralen. Moral for moralens skyld? For kaffens? For barnas, kattungenes eller pingvinenes skyld? Jeg velger å utelukke akkurat denne avarten av antarktiske fugler. En dyreart som har vinger men velger å ikke bruke dem, er det noe lugubert med. Kanskje vet de noe vi ikke vet. Kanskje fant de noe under isen. Fant hva? Det kan ingen vite sikkert, men moral var det ikke. Altså: Moralen for moralens skyld? Moral fordi vi trenger det, kanskje. Har vi medfødt moral, eller kommer det etter hvert? Én ting er sikkert, den lille drittungen av en attpåklatt som kaster grøt i trynet på en, griner, driter på seg og griner litt til er definitivt ikke et moralsk vesen. Snarere et moralsk vakuum. Altså, moral for barnas skyld? Tenk deg en verden hvor ID er the name of the game. Egoistisk selvelskende narsissisme. Litt som verden slik den er nå egentlig, kanskje med flere speil. Et virkelig moralsk vakuum hadde forresten vært et interessant fenomen. En sone man kunne vandret inn i, totalt blottet for alle former for moralske normer og dogmer. Tenk på det. Hva får man da? Internett. Kill yourself. An hero. Do it faggot. Internett er kanskje verdens største sosialantropososiologiske eksperiment. Nei, jeg vet virkelig ikke hva jeg snakker om. Uansett hvor fjernet moral er fra internett, er det sentralt. Idet det glimrer med sitt fravær, glir det også inn i rampelyset.

Moralens voktere, er et fint begrep. Hvem er de, egentlig? Hvis moral er de normer og regler for ordentlig oppførsel som til enhver tid gjelder i et gitt samfunn, da kan vi jo alle leke moralpoliti. Hvis vi er ekstra frekke og sier at moralen er opptil den enkelte, da blir alle moralske. Sålenge de ikke gjør noe som strider mot sin egen moral, da er de i tilfelle bare dumme. Uansett vil det ikke lenger finnes noen moral. Jeg merker at jeg har skrevet ordet så mange ganger nå at det begynner å miste mening. Kanskje burde jeg kunne trekke noe eksistensielt og angstfylt ut av akkurat det, men det gjør jeg ikke. Det ville vært nerdete. I stedet ler jeg av at moral er et morsomt ord når det mister betydning. Det ligner litt på morell. Moral er et av de ordene som er veldig søte når de kommer ut av munnen på en smilende jente. Kanskje ler hun. Jo, hun ler definitivt, hun snakker jo om moral. Så spiser vi is. Eller moreller. Det er mindre søtt når det kommer ut av munnen på en prest. Plutselig er ikke ordet morsomt lenger i det hele tatt, bare belærende og nedsettende. Jeg har egentlig ikke så veldig mye til overs for prester, litt som de fleste prester egentlig ikke har så mye til overs for meg. Eller, de kan jo påstå at de har det, men så lenge de tror fullt og fast på at jeg skal til helvete, kunne jeg brydd meg mindre. Det samme kan sies om politikere, skjønt kanskje i litt mer sekulære ordelag. Himmel og helvete blir plutselig retorikk (og altså er ingenting forandret). Hvis det er noen som er gode på å kjøre helvetes god retorikk er det kirken. Sjelen ut av sjærsilden springer, tross alt, kun etter mynten i kassen klinger. Eller noe sånt.

Så var det kaffen, da. Jeg har funnet ut at kaffe med en god dose sukker, sjokoladepulver og melk gir meg akkurat 1000% mer energi enn det kroppen min har godt av. Det er sånt jeg kan si og slippe unna med, siden jeg er humanist. Det er deilig, helt til jeg blir skjelven og paranoid og tror isbjørnen er ute etter å drepe etterkommerne mine. Som ikke er født ennå. Jeg sier det igjen: Heavy shit. Jeg får ikke noen lignende følelse av å opprettholde en viss samfunnsbestemt moral. Bare en slags selvanerkjennende tilfredsstillelse. Jeg er tross alt bedre enn de som ikke gjør det samme. Opprettholder moralen. Er jeg ikke en moralens vokter, kanskje? Når det passer seg. Når det passer meg.

Det verste med det hele? Jeg er klinkende edru.

Først: Jeg er skikkelig dårlig på å skrive et kapittel hver dag. Men ting blir gjort, om enn litt for sakte. Skjerpe meg, må skjerpe meg.

I dag: Blogge om gøye ting.

Disse har gått meg hus forbi: Lonely Island, skaperne av slike mesterverk som «jizz in my pants» og «I’m on a boat». Etter å ha sett musikkvideoene på youtube flerfoldige ganger, bestemte jeg meg etter hvert for at disse måtte jeg ha. Jeg MÅTTE ha dem. Det var viktig for min personlige, auditive tilfredshet. Kanskje til og med lykke. Så jeg koblet meg til iTunes og kjøpte dem. Av og til trenger det ikke være vanskeligere. Av og til er det så enkelt. Av og til … er det så lite som skal til. Derfor, uten noe mer koffeinfremkalt manitasting:

Jizz in my pants:

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

I’m on a boat:

Kun linket på grunn av grunner.