Så jeg drar meg opp av senga og ut av en månedslang rus jeg først snublet inn i grunnet usunne mengder portvin og ribbefett, og blir med ett klar over at jeg ikke har vært ordentlig online  siden jeg gikk på toget fra Trondheim og så de første tegnene på hvit jul. Hvit jul ble det, og vel så det, men nå banker en gammel kjenning på døren. Han er kald, kynisk, han har ikke tid til slike tullete ting som menneskelig tvil, usikkerhet og trangen etter trygghet i hverdagen, og han er umenneskelig masende. Navnet hans er realiteten.

Så jeg låser døren. Hva ville du gjort?

Nei, virkelighet. Ikke enda. Jeg sitter her og knuger den gamle familieriflen, samtidig som jeg forsøker å taste disse ordene ned på tastaturet og har visst bestemt meg for at på tirsdag rømmer jeg til hytta. Hjemme lar jeg være et eggeskall og en boks rømme. Så kan han lure, den fordømte jævelen. Til fredag skifter jeg hytte. Det gjelder å holde seg i bevegelse.

Ordbøkene forteller meg forresten at ennå og enda er helt like nå. Som tvillinger, eller noe. Altså har to ord som nesten er identiske i form, nå også blitt det i innhold. Hva faen, språkrådet? Jeg liker dere ikke lenger. Nei, dere får ikke lage slott i sandkassen min, og jeg vil ha tilbake den elektriske drillen dere lånte. Dere tar et spill jeg tror jeg har forstått, og forandrer reglene så jeg driter meg ut foran Internett.

Digresjon er en stor del av å være meg. Og prokrastinasjon, den noble kunsten å utsette alt i det evinnelige. Og banning. Det ble plutselig en del av hverdagen min på barneskolen en dag. Når det gjelder å vokse som person, har det ikke gått så mye oppover som det har frem og tilbake, til venstre og høyre. Jeg liker å tro at jeg utvider horisonten min.

Kan vi ikke bare bli enige om at jeg er en sjarmerende røver?

Og gjør dere selv en tjeneste, hør på denne.

Mannlig urinering er rare greier. Det er et overraskende omstridt tema, og folk har det med å stille seg i én av to leire: Skal man stå, eller skal man sitte? Og hvis man sitter, er man da mindre mann enn mannen som står? Det finnes selvfølgelig også andre måter å gjøre det på, men da beveger vi oss farlig langt inn i det tyske fetisjdomenet, så jeg lar det ligge. Inntil videre. Det rungende svaret du vil få av de fleste er uansett at ja, mannen som sitter er nødvendigvis skaphomofil. Dessuten har han innovertiss. Nei, jeg forstår heller ikke logikken. Men jeg har en følelse av at å prøve vil være analogt til å be om en ekspressbillett til ditt lokale psykiatriske senter. Jeg lar altså være og det, kjære leser, burde du også.

Men Skarntyde, din sjarmerende røver, hva ville du svart hvis noen spurte deg? Ja takk, begge deler. Ikke at jeg noensinne har blitt spurt om dette, men hvis noen hadde gjort det ville dette ha vært svaret. Fulgt av “hva i helsike er det du gjør på badet mitt” og “mamma elsket meg aldri”. Det kan hende jeg stinker billig whisky. Blandet med cola fordi jeg er en pingle av dimensjoner og ikke takler smaken av rent djevelvann. Eller satansaus,  som min kjære tippoldemor pleide å si. Hvis du fortsatt befinner deg på badet mitt vil du nå trolig begynne å få et visst bilde av meg som person. Som at jeg lyver mye, og kun har vage mistanker om hva personlig hygiene er for noe. Du vil, mer eller mindre febrilsk, prøve å lokalisere døren, fulgt av en rask flukt nedover korridoren, til friheten. Du vil finne at døren er låst.

Hvor var vi? Jo. Første gang jeg ble konfrontert med spørsmålet ble jeg ærlig talt overrasket. En liten forklaring: På grunn av enten genetikk, eller det faktum at jeg var en masochistisk liten snørrunge som pleide å holde seg til blæren var nær bristepunktet før jeg gikk på do, har jeg opparbeidet meg en abnormt stor kapasitet for, vel … tiss. Jeg kan holde meg i evigheter, jeg trenger ikke engang konsentrere meg. Jeg bare må ikke. Som en følge av dette er jeg uhyggelig synkronisert. Må jeg det ene, er sjansen stor for at jeg må det andre også. Hvis ikke, holder jeg meg bare litt til. De gangene der jeg går på toalettet bare for å gi porselenet en gylden dusj er utrolig få. Etter hvert ble det en vane å sitte. Hvorfor stå, og bli tvunget til å holde styr på en haug andre ting, som å sikte og passe på trykket, når jeg bare kan sette meg ned og la det flomme? Helt inntil jeg ble konfrontert med det trodde jeg dette var normalen. Jeg trodde alle var som meg, dum og konform som jeg var.

Det var det tydeligvis ikke. En mann skal, selv om han befinner seg i sitt eget hjem og på sin egen hvite trone, stå. Drit i om det er ubehagelig, så lenge tissen din er formet som en brannslange skal man være erigert. “Sånn er det bare”. Misforstå meg rett, når jeg er ute på byen står jeg, akkurat som alle andre. Det er litt vanskelig å sitte i urinaler og jeg liker ikke å tenke på hvilke kjønnssykdommer man kan få hvis Viktor kommer for nær kanten av akkurat de fasilitetene, for å si det mildt. Viktor er lillemann, forresten. Det neste dere kommer til å fortelle meg er vel at det ikke er normalt å gi den navn. En stund vurderte jeg å kalle den Longinus-lansen, men kom etter hvert frem til at jeg ikke er det minste interessert i å penetrere Jesus.

Jeg står og tisser når jeg er på fjelltur også. Der er det jo faktisk enklere å stå og man oppnår høyere grad av komfort. Vipp den ut, la det strømme og dra den inn igjen. Enkelt. På fjelltur spiser jeg dessuten så lite og forbrenner så mye at jeg kun bommelommer hver andre eller tredje dag men det er en annen, og vesentlig eklere historie. Jeg anbefaler at de av dere som ikke har gjort det abonnerer på rss-en min, så dere får se hvor lavt det er mulig for meg å synke. Hint: Jeg er ikke i nærheten av bunnen ennå og jeg har akkurat brukt over 600 ord på å snakke om tissing.

Uansett, poenget mitt var: Hvorfor er dette så vanskelig? Hvorfor kan man ikke bare gjøre det man føler er mest komfortabelt uten at man skal bli stemplet som kvinnelig skogsfe av den grunn? Er ikke det både misogynisk og misandrisk? For de av dere som ikke har tatt emner innen kjønn og identitet: Slike uttalelser er nedverdigende for begge kjønn, og hører ingensteds hjemme i sivilisert debatt. Men så er dette heller ingen sivilisert debatt. Det er en krangel om tissing hvor moral og etikk ble satt på skogen for lenge siden, til fordel for spott og hån.

Jeg skriver det nå, for å ikke levne selv den minste tvil: Jeg står, og jeg sitter, alt etter hva jeg føler for; jeg gjør det med stolthet og fullstendig uten skam; og jeg roper av full hals: Jeg er en mann!

Jeg vil dessuten helt til slutt komme et sitat jeg snublet over i min endeløse internettsøken etter sannhet og visdom:

«Er selv renhalder på barneskole. Daglig er det stooore damer av urin som trekker ned i stengulvet på gutta wc.»
-tatt fra SOL sine debattsider

Å stå når man tisser fører altså til at store damer av urin kommer inn på toalettet ditt og tar opp bobel i stengulvet. Til ettertanke.

Så jeg leser hva Virrvarr skriver om Lush, og jeg tenker at: «tja … det vakre åsynet mitt kunne alltids trenge en ny ansiktsvask.» Som sagt, så gjort. Jeg gikk til innkjøp av Ocean Salt. I tillegg endte jeg opp med en flaske  Sonic Death Monkey. Med et navn som det, og med ingredienser som sjokolade og kaffe, hadde jeg egentlig ikke noe valg. Den måtte bli min.

Det hører med til historien at jeg, sekunder etter jeg hadde trykt på «kjøp», tyllet nedpå to (eller flere) flasker øl og deretter loffet rundt i leiligheten i bokseren mens jeg beljet machofraser og klødde meg på steder det er best jeg ikke nevner. Likevekten måtte tross alt opprettholdes. Sekunder etter kom jeg på at jeg faktisk bor i Trondheim, og bare kunne tuslet ned til butikken.

Men det hadde jo vært flaut. Flere øl ble konsumert.

Til saken: Er det noe som heter for mye sjokolade? Kanskje, men ikke i dette tilfellet. Litt nervøs var jeg, lukten fra Sonic Death Monkey er nemlig meget sterk, i hvert fall når man som jeg nærmest stikker nesen oppi flasken for deretter å ta et «solid magadrag,» som vi sier der jeg kommer fra. Det vil si landet Mann. Stor M. Hvor barske menn fødes, ikke med ski, men med øks. Og skjegg.

Resultatet av eksperimentet var derimot ikke som jeg fryktet. Synet som møtte meg i speilet var ikke en kakaokar, og lukten som satt igjen var kun en mild duft av kaffe og kanskje et lite hint av kakao. F… ikke dårlig. For første gang i livet kan jeg med sikkerhet stadfeste at jeg var søt. Men bare litt. På en barsk, veldig mandig måte.

Den virkelige lovprisningen sparer jeg likevel til Ocean Salt. Den lukter friskt (lime og havsalt!), og den renser som sandpapir. Uten de skadelige bieffektene utstrakt bruk av sandpapir mot hud medfører.

Enden på visa: Jeg er omvendt. Heretter skal jeg kjøpe badestasjet mitt på Lush. Og hvem vet: Neste gang våger jeg meg kanskje ned dit personlig.

Fordi jeg elsker mythoset til Howard Philips Lovecraft, og fordi jeg syntes disse var ustyrtelig morsomme:

It’s beginning to look a lot like fishmen:

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Elder Sign:

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]