Jeg så den ikke straks da jeg, litt i min egen verden, satte meg ned i busskuret. Da jeg endelig fikk tatt av meg de mentale skylappene jeg gikk med i noen sekunder, og følgelig la merke til boken, slo paranoiaen inn. «Helvete,» tenkte jeg, «det er en bokbombe.» For hvem i sitt rette sinn ville vel legge fra seg en helt lesbar bok, pakket inn i plast, i et busskur? Terrorister, selvfølgelig. Terrorister som hatet bøker og folkene som leste dem. Jeg sjekket forfatteren. Robert Harris. Krim. Jepp, definitivt terrorister. Dere må forstå at jeg var på vei til en nattjobb, og dermed hadde inntatt usunne mengder kaffe. Farlige mengder. Å-helvete-terrorister-har-lagt-fra-seg-en-bokbombe-i-busskuret-mengder. Likevel: Akkurat som med den ulykksalige katten i ordtaket, tok nysgjerrigheten overhånd. Etter et kjapt blikk over skulderen snek jeg boken ned i baggen min. Som en tyv. For å være helt ærlig følte jeg meg litt som nettopp det, selv om boken vitterlig hadde en stor lapp klistret på seg, som påsto at den var gratis. For alt jeg visste kunne jo det være løgn. Kanskje det var kameraer gjemt i nærheten? En ung, hip programleder som plutselig hoppet frem fra buskene? Yo homes, you’ve been punk’d! Men nei. Ingenting. Jo forresten, bussen. Bussen kom.

Uansett: BookCrossing. Det var det dette innlegget skulle omhandle. Boken jeg fant var nemlig en bok noen hadde lagt fra seg for at noen andre, i dette tilfellet meg, skulle finne den, lese den, og deretter la den vandre videre. Så noen andre kunne finne den, lese den og du skjønner hvor dette bærer hen, sant? Besøk www.bookcrossing.com. Kanskje det er noe for deg. Det er definitivt noe for meg. Jeg har mange gamle pocketbøker som uansett skal byttes ut i hardbundne versjoner etter hvert. Jeg har allerede bestemt meg for første bok jeg skal slippe ut i det fri: Neil Gaimans American Gods. Fordi det er en bok jeg hadde stor glede av, og fordi jeg vil at andre skal ha glede av den.

Jeg er også tilhenger av en boks personlige historie. Hva den har vært gjennom. Hvem har lest den før? Merkene som henger igjen. En brettet side her og der, fra de stundene hvor den som leste ikke hadde noe bokmerke tilgjengelig. Eller rett og slett valgte å ikke bruke et. Kanskje er forsiden litt slitt, slik min versjon av American Gods er. En bok kan fortelle oss mye. Mye mer enn bare det som står skrevet med bokstaver.

Jeg hadde egentlig tenkt å fly rett i seng etter jobb i dag, men en liten hendelse på vei hjem gjorde at jeg bestemte meg for å skrive en liten bloggpost først. Merk: Jeg har akkurat kommet hjem fra et nitimers nattskift, og humøret er deretter (gjort verre av den førnevnte hendelsen). Hvis det blir en del banning i løpet av posten, beklager jeg dette like godt først som sist. Du er advart.

Jeg var som sagt på vei hjem. Da jeg av ymse grunner ikke har bil,  er jeg avhengig av kollektivtransporten for å komme meg rundt. Følgende hendelse skjedde på Timekspressen, da jeg skulle borde bussen. Damen foran meg tok seg god tid med betalingen, så mens jeg ventet sveipet jeg tkortet mitt. Denne handlingen ble møtt av et høyt og indignert «hei!» fra bussjåføren.  Han satte blikket i meg og sa, i samme toneleie:

«Vil du være så snill å ikke dra kortet før det blir din tur!» Det hører med til historien at jeg sto og skrev i notatblokken min da jeg gikk på bussen, og dermed fortsatt var i skrivemodus. Det tar ofte litt tid før jeg bryter fullstendig ut av det og kommer tilbake til virkeligheten. Det samme skjer når jeg leser. Uansett, jeg hever øyenbrynene aldri så lite og ser tilbake på ham.

«Å, eh … ? Går det ikke å dra kortet mens du holder på?» Sjåføren mildner ikke ett eneste hakk, selv om jeg har lagt an et veldig mildt toneleie og det ikke er spor av obsternasighet i oppførselen min.

«Nei! Det går ikke!» Snøfter han, og snur seg tilbake til damen han holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt fremme ved virkeligheten så jeg står der, litt overrasket, og lurer på hva i helsike som akkurat skjedde. Når det endelig blir min tur, ser han bare på meg, grinete i blikket.

«Så … skal jeg dra det igjen?»

«Ja.» Han drar ordet ut et par sekunder lenger enn han behøver. Jeg drar kortet mitt og border bussen. Det er først når jeg har satt meg ned at det slår meg: Han var en drittsekk. Det var det som skjedde.

Hør her, bussmann: Når jeg har jobbet i ni timer, hatt å gjøre med folk som absolutt ikke alltid er like hyggelige, og jeg fortsatt greier å oppføre meg ordentlig og hyggelig, da kan FAEN meg du gjøre det også! Det finnes ingen unnskyldning. Klokken var ni. Du er langt forbi morragrineteperioden, og du er ikke engang i nærheten av å være i slutten-av-vakta-grinete-perioden. Du jobber i et forbannet serviceyrke, oppfør deg deretter!

Jeg vurderte å ta et oppgjør når vi kom frem, men planen ble avbrutt allerede i planleggingsfasen av en søt gammel dame som satte seg ned ved siden av meg. Det, sammen med trøttheten, tok futten ut av meg. Men irritasjonen er der, bussmann. Over at jeg ikke var tilstedeværende nok til å svare deg tilbake da jeg sto der.  Hvis jeg noensinne møter deg igjen, og nevronene i den ødelagte hjernen min finner det for godt å fyre opp, og den fragmenterte hukommelsen min et øyeblikk blir hel og klar, hvis alle disse tingene skjer på én gang, da kommer jeg til å si deg et par-tre ord.

Din. Jævla. Kukk.

Jeg kan ikke kode lenger. Det er bare å innse det. Sist gang jeg var flink var sent på nittitallet en gang. Min indre nerd synes det er litt trist. Likevel, etter bare fire timers hardt arbeid fikk jeg endelig twitter-feeden til å funke sånn cirka akseptabelt. Lagt inn noen roterende bilder fikk jeg også gjort, skjønt det kan jeg ikke akkurat skryte av – prosessen er fullstendig automatisk. At alle bildene er fra samme tur får jeg bare unnskylde. Flere kommer etter hvert, for de som er voyeuristiske nok til å bry seg.

Flere og større bloggposter kommer senere (minst én). Nå skal jeg ut og gå meg en tur, spise, og deretter bruke resten av dagen på skriving.

Så jeg leser hva Virrvarr skriver om Lush, og jeg tenker at: «tja … det vakre åsynet mitt kunne alltids trenge en ny ansiktsvask.» Som sagt, så gjort. Jeg gikk til innkjøp av Ocean Salt. I tillegg endte jeg opp med en flaske  Sonic Death Monkey. Med et navn som det, og med ingredienser som sjokolade og kaffe, hadde jeg egentlig ikke noe valg. Den måtte bli min.

Det hører med til historien at jeg, sekunder etter jeg hadde trykt på «kjøp», tyllet nedpå to (eller flere) flasker øl og deretter loffet rundt i leiligheten i bokseren mens jeg beljet machofraser og klødde meg på steder det er best jeg ikke nevner. Likevekten måtte tross alt opprettholdes. Sekunder etter kom jeg på at jeg faktisk bor i Trondheim, og bare kunne tuslet ned til butikken.

Men det hadde jo vært flaut. Flere øl ble konsumert.

Til saken: Er det noe som heter for mye sjokolade? Kanskje, men ikke i dette tilfellet. Litt nervøs var jeg, lukten fra Sonic Death Monkey er nemlig meget sterk, i hvert fall når man som jeg nærmest stikker nesen oppi flasken for deretter å ta et «solid magadrag,» som vi sier der jeg kommer fra. Det vil si landet Mann. Stor M. Hvor barske menn fødes, ikke med ski, men med øks. Og skjegg.

Resultatet av eksperimentet var derimot ikke som jeg fryktet. Synet som møtte meg i speilet var ikke en kakaokar, og lukten som satt igjen var kun en mild duft av kaffe og kanskje et lite hint av kakao. F… ikke dårlig. For første gang i livet kan jeg med sikkerhet stadfeste at jeg var søt. Men bare litt. På en barsk, veldig mandig måte.

Den virkelige lovprisningen sparer jeg likevel til Ocean Salt. Den lukter friskt (lime og havsalt!), og den renser som sandpapir. Uten de skadelige bieffektene utstrakt bruk av sandpapir mot hud medfører.

Enden på visa: Jeg er omvendt. Heretter skal jeg kjøpe badestasjet mitt på Lush. Og hvem vet: Neste gang våger jeg meg kanskje ned dit personlig.

Noen ganger skal det ikke så mye til.

Han setter det klare blikket sitt i meg, mens han legger ut om sine yngre dager, om fylla, om jobb, om sure kunder og trivialiteter. Øynene er yngre enn den vel femti år gamle kroppen. Han har en vitalitet jeg misunner ham. Han sier han fikk sin første jobb på bensinstasjon i 1987. Over tjue år senere er han fortsatt storfornøyd. Kunne ikke tenkt seg annet. Trøbbel har han nesten aldri fått. De respekterer voksne folk bak disken, sier han. Kun et par ganger i løpet av karrieren har han trengt å tilkalle hjelp, fra politi eller vektere. Stort sett går det greit. En og annen narkotikamisbruker på toalettet kan han ordne selv. Ikke noen vits å varsle øvrigheta for sånt.

«Jeg viser dem bestemt ut. Jeg har sagt at sånn og sånn er det, respekterer de meg, respekterer jeg dem. Men ikke noe dritt, er de ille mot meg er jeg ti ganger verre tilbake. Folk respekterer det.»

Man forstår det.

For en merkelig, fabelaktig gammel mann.

Noen ganger skal det slett ikke så mye til. Bare en snurrig gammel mann med mye å fortelle og en vilje til å gjøre det, for å gjøre natten litt mindre mørk.

Klokken viser litt før fem. Jeg ser ham idet han kommer forbi hushjørnet, og han ser meg sekundet etter. Han har skyggeluen trukket langt ned, og skuer utover verden med harde øyne. Over skulderen har han en dypblå bag med et par eksemplarer av Adresseavien oppi. Litt bortenfor står det en trillebagg, fylt til randen av enda flere eksemplarer. Den ser tung ut.

Jeg er nesten ved slutten av min økt, han har såvidt begynt sin. Dagens nyoppståtte sol titter frem mellom to skyer i horisonten og farger himmelen oransje, og gir slik dagen et preg av å være levelig. Ingen av oss bryr seg nevneverdig. Jeg skal hjem og sove ut. Han skal trolig avgårde til neste jobb, så snart han er ferdig med denne.

Jeg nikker til ham, og han nikker tilbake. Alvorlige blikk møtes i et par sekunder. Ingen av oss smiler. Vi har en felles forståelse. To usle tannhjul i det veldige maskineriet.

Bunnslammet.

Forskjellen mellom oss er at jeg kun er på besøk, mens han mest trolig er dømt til å sone livet ut. Han gjør det ikke av glede, men fordi han må. Fordi han er blodig nødt, hvis han vil skaffe mat og husly til seg og sine. Jeg, jeg er bare en turist i dette strøket. En midlertidig beboer. Jeg blir værende i noen år, til studiene er ferdige, så drar jeg videre. Til beiter hvor gresset er grønnere.

Det er lett å glemme personen som bringer avisen til dørstokken din; eller plukker opp søppelet ditt; eller feier gatene du går på. Det fortjener de ikke.

De fortjener din absolutte respekt.

Jeg ble lurt i dag. Svindlet av en blå himmel, og en skinnende gul sols flørtende blikk. Lite ante jeg, da jeg stakk det morgentrøtte ansiktet mitt ut av vinduet og kjente vindens lette berøring mot kinnene, at jeg hadde å gjøre med en forbannet luremus. Hun, onsdag sjette mai i det herrens år 2009, var mer interessert i spillet enn hun var av meg. Hennes kallerop var hult og uten oppriktighet, og som den dumme, dumme mannen jeg er, gikk jeg fem på. Jeg slang på meg noen lette klær, en lys skjorte og piratbukse, og småsprang lykkelig nedover trappen. Ut i solen og varmen, trodde jeg. Ut i hennes kjærlige favn. I fem minutter varte det, før hun gikk lei av meg, og bitende vind gufset nedover ryggen min. «Hva er i veien,» spurte jeg forferdet, «har jeg gjort noe galt?» Men solen var ikke der lenger, og himmelen hadde fått mørke skyer over ansiktet. Der min elskede sommerdags kjærlige blikk før hadde vært, var nå kun en kald skulder; og jeg forsto at jeg ikke var ønsket, lenger. Hutrende trakk jeg meg tilbake, inn, vekk fra utsiden, og jeg sverget bittert at neste gang … neste gang skulle jeg ikke være like naiv.

Neste gang sjekker jeg værmeldingen først.

Jeg kan se at du er opprørt.  Det skal faktisk litt til for å ikke se det, siden du signerer leserbrevet ditt i Hallo Varden med nettopp «Opprørt Leser». Siden jeg alltid forsøker å være en imøtekommende mann, tar jeg meg den frihet å svare utfyllende på dine spørsmål her. Men først en advarsel: Denne bloggen er for voksne lesere, og inneholder potensielt støtende materiale.

1: Aner dere hva dere gir dere ut på?

Nei! Vi har ingen anelse, og det er akkurat det som er så spennende! Men vi kommer jo til å finne ut av det etter hvert. Lære ved å gjøre.

2: Tror dere ikke at det finnes virkelige demoner og at dette er dødsens alvor?

Å, absolutt. Personlig tilber jeg den mørke Guden Zalgo, og venter i spenning på hans tilbakekomst til jorden. Min mørke plan involverer ofring av åtte jomfruer, fire menn og fire kvinner, for å skape den ultimate ondskaps serum. Dette serumet akter jeg å injisere direkte inn i livmoren til mitt kommende barns mor mens hun sover en marerittpreget søvn på en seng av torner inne i et invertert pentagram malt med blodet til en ufødt diktator. Dette så hun kan gi fødsel til den Gamle Guds Stumme Profet, Han som Venter bak Veggen. Når dette barnet når en alder av seksten år, vil hun begå selvmord med kniven som drepte hennes eneste bror, og på den måten bringe Zalgo inn i vårt eksistensplan. Da vil profetien endelig oppfylles, og han kan stige opp på sin trone av bein og blod, og herske over oss alle. I evighet. Amen.

3: Hvorfor vil dere sette i gang dette?

For å påskynde Zalgos tilbakekomst, så han kan innta sin plass som rettmessig hersker over en askegrå jord, og livnære seg på millioner av sjelers pinsler. Jeg trodde det var åpenbart. Hva skulle det ellers være? At vi ville lage tegneserier? Ærlig talt.

4: Tror dere at dette av noen kan oppfattes som (god) underholdning, selv om innholdet kan virke spennende?

Sist jeg sjekket kvalifiserer jeg til betegnelsen «noen», og jeg oppfatter dette som (god) underholdning. Så, kort svar: Ja.

5: Har det falt dere inn å vurdere hvilke skadevirkning slikt lese/billedstoff kan ha på blant annet barn og unge, uansett hva en ellers måtte mene om temaet?

Ærlig talt, hvis du kjøper dette heftet til barnet ditt, er du en dårlig forelder. Det står helt eksplisitt på bladets forside, med store, svarte bokstaver, at dette er for voksne.

Jeg tror uansett ikke dette heftet vil gi barn traumer. Jeg tror virkelig ikke det.Jeg forventet heller ikke at et lite intervju i Varden faktisk ville opprøre noen. Det var jo en positiv sak. Så feil kan man altså ta. Hvis noen synes jeg er litt brysk nå, litt frekk, er jeg ikke lei meg i det hele tatt. Hvordan skal man forholde seg til folk som lar seg opprøre over en simpel tegneserie? Spørsmål 1 får det til å virke som om vi har begitt oss ut på en mørk reise for enda mørkere herrer, spørsmål 2 bygger videre på dette, og spørsmål 3 spør oss til alt overmål hvorfor? Jeg hadde vanskelig for ikke å smile da jeg leste Hallo Varden i dag. Spørsmål 4 og 5 er de jeg anser som mest seriøse, men også de er preget av en viss ignoranse. Selv leste jeg spawn som ung, og jeg mener bestemt at jeg ikke har hengitt meg til mørkere makter av den grunn.

HE COMES

ZALGO

Fra Amnesty Norges sider:

«Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse.Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Delara skulle egentlig bli drept i starten av denne uken, men på grunn av internasjonalt press er hun ennå i live. Og det vil hun, med mindre det skjer noe drastisk, være i to måneder til. To måneder i redsel, i den sjeleødeleggende situasjon det er å vente på sin egen, altfor tidlige død. To måneder i sorg over et liv hun ikke skal få lov til å leve. Det er opp til oss å stoppe dette. Her oppe i Nord, langt fra Delaras ufattelige omstendigheter. Det er lett å falle i søvn, her oppe, men så uendelig viktig å ikke sove!

Det er opp til oss.

Du kan bidra på flere måter:

1. Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt).
2. Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk.
3. Kopier brevteksten på samme side (se «send et brev»), og send denne enten som epost til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir, eller som faks til
   + 98 21 3390 4986.

Takk til Abre for oppfordring. Jeg sender herved oppfordringen videre til de som måtte lese dette.

Og til slutt: Omstendighetene rundt mordet er uklare. Var det i det hele tatt Delara som sto bak, eller var det vennen? Det er vanskelig å komme frem til konklusjoner fra de sparsommelige fakta vi har rundt saken, men én ting virker åpenbar: Dette var en forferdelig hendelse. En tragedie, for alle involverte. Men det var ikke en handling inspirert av ondskap eller av hat. Kan vi virkelig drepe henne for det?

We shall go on to the end, we shall fight in the forums, we shall fight on the servers and faxes, we shall fight with growing confidence and growing strength, we shall defend our torrents, whatever the cost may be, we shall fight on the networks, we shall fight on the image boards, we shall fight in the blogs and in the tubes, we shall fight in the chat rooms; we shall never surrender, and even if, which I do not for a moment believe, this community or any pirate community were subjugated and starving for warez, then our coalition amongst the tubes, armed with proxies, Epic Fail Cannons, and LOIC’s and guarded by anonymous, would carry on the struggle, until, in good time, the rest of the internet, and the world, with all its power and might, steps forth to the rescue and the liberation of the seeders.

- -WINston Churchill

Nerder verden over er i harnisk etter Piratebay-dommen som felte Fredrik Neij, Gottfrid Svartholm Warg, Carl Lundstrom og Peter Sunde, og nå kommer retribusjonene. Første på listen var selveste IFPI, som fikk nettsiden sin DDoS-et sønder og sammen. Dette førte til en nedetid på rundt 4-5 timer, og de anonymes informasjonsside påstår at rundt 1000 personer var involvert i angrepet. Er dette kun et flyktig sleivspark, utført i øyeblikkets harme, eller noe mer varig? Det siste virker plausiblelt. I følge operasjonssiden er flere angrep planlagt, og dette ikke bare i form av DDoS. Såkalte Black Fax-angrep vil også bli tatt i bruk, såvel som ren, gammeldags spam og negativ omtale av produkter. Nettsider er opprettet, IRC-kanaler har blitt donert til formålet og propagandavideoer er lagt ut på youtube.

Meldingen er vel egentlig så klar som den kan bli:

[There is a video that cannot be displayed in this feed. Visit the blog entry to see the video.]

Vi er sinte, og vi er samlet.

Dermed raser krigen videre. Hvem vil vinne?  Eller vil vi kanskje alle tape?

Eksterne artikler om lignende tema:

Friheten angripes fra alle kanter

Blackout Europe

Dårlig oppførsel på nett slår tilbake på deg

File sharing not the only reason CD sales are falling

Big 4 IFPI under online attack

Under platepisken igjen