Det er en mørk og stormfull natt. Hvis du er bosatt i Trondheimsområdet vil du forstå at dette er nye mer enn en eventyrklisjé. Det er et faktum, like kaldt og brutalt som de tunge dråpene som plasker nedover vindusruten på rommet mitt. Inne er det dunkel belysning. Jeg liker det slik når jeg skriver, og akkurat nå skriver jeg til gangs. Eller jeg gjorde, inntil for et par minutter siden. Lyden av vill tasting er byttet ut med den like ville tappingen av vann mot glass. Jeg stirrer ut i mørket utenfor og kontemplerer dilemmaet: Jeg kan la henne leve, og la historien lide for det, eller jeg kan la henne dø; lidelsen vil da blott være min egen. Historien har stilt meg et ultimatum, men i stedet for å svare fortsetter jeg å stirre ut gjennom sløret av regn utenfor. Jeg tar en liten, åndsfraværende slurk av vinen. En dråpe faller ned på den blodrøde morgenkåpen av sateng, men unngår den såvidt og treffer i stedet den beigefargede pysjamasen. Jeg enser det ikke. I neste sekund smeller jeg glasset hardt ned i bordplaten så vinen skvulper over og lager små dammer av rødt overalt. Denne sjeldne skjødesløsheten ville kanskje ha irritert meg, men jeg er allerede langt inne i meg selv der jeg traver opp og ned foran vinduet med blikket hardt i bakken. Skal jeg? Skal jeg ikke? Hjernens maskineri går for fullt, alle mulige valg jeg kan ta for å komme meg vekk fra det nåværende fatale scenarioet blir gjennomgått. Men til ingen nytte. Selv mitt eget betydelige intellekt blir dverggjort foran historiens veldige størrelse.
Hennes virkelige navn er fjernet for anledningen, men la oss kalle henne Emma. Emma har allerede opplevd mye vondt. Hun har kommet seg over alle hindrene jeg har kastet foran henne, og hun har vokst seg sterkere enn jeg trodde hun ville. Hun har til og med opplevd et glimt av lykke og håp, i form av en alliert like fremmedgjort, ødelagt og alene som henne selv. Men nå er det slutt. Ondskapen har trådt inn i historien. Først i form av det ultimate tap en mor kan oppleve, og nå som døden selv. Kaldsvetten siler, hjertet hamrer i brystet. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd det var en koffeinoverdose som herjet gjennom kroppen igjen. Jeg knytter øynene hardt sammen og kjenner det ile kaldt nedover ansiktet. Da jeg åpner dem igjen, finner jeg at vinduet har blitt åpnet, og kulden jeg kjente er vannet som sildrer nedover. Og jeg ser meg nødt til å innrømme det. På et eller annet plan har jeg forelsket meg i Emma. Ikke helt som et virkelig menneske; men som noe mer enn et åndsverk. Som en bit a meg selv, men utenfor meg selv.
Og nå skal hun altså dø. Fordi historien krever det. Den nekter meg en lykkelig slutt. Dette er ikke en slik fortelling. Jeg forbanner det kalde, våte utenfor og i mitt stille sinn forbanner jeg historien også. Men jeg setter meg ned igjen. Jeg løfter hendene over tastaturet, og presser fingrene ned lik en orgelspiller ville gjort på sitt instrument. Tastaturet er mitt instrument. Fingrene flyr over tastene i en liten dødsdans, en konkret sekvens som ubønnhørlig leder mot Emmas sikre død. Hennes endelikt, min morbide glede; tanken slår meg og jeg ser at det er sannhet i det. Plutselig sørger jeg ikke over hennes snarlige bortgang lenger, jeg velter meg i den. Elsker den. Lar meg skylle med av en mørk bølge av glede. Så er det over. Hun er død. Historien går videre, men ikke mye lenger. Dette er slutten.
Jeg har glemt å lukke vinduet. Regnet har trengt inn på skriverommet mitt og skapt en liten dam på gulvet borte ved veggen. Utenfor fortsetter regnet sin stille klagesang.
Emma er død.
{ 2 comments… read them below or add one }
Å drepe sine kreasjoner slik er ikke alltid lett, men om man gjør det på riktig måte(og med grunn) kan det være et fantastisk sterkt virkemiddel i historiefortelling.
Guyra´s last blog ..Dødtid
Absolutt. Oftest bestemmes det kanskje allerede i planleggingsfasen at en karakter skal dø, på et eller annet punkt, men ikke alltid. Noen ganger er det historien selv som krever det. Det kan komme som et lite sjokk.