Jeg hadde egentlig tenkt å fly rett i seng etter jobb i dag, men en liten hendelse på vei hjem gjorde at jeg bestemte meg for å skrive en liten bloggpost først. Merk: Jeg har akkurat kommet hjem fra et nitimers nattskift, og humøret er deretter (gjort verre av den førnevnte hendelsen). Hvis det blir en del banning i løpet av posten, beklager jeg dette like godt først som sist. Du er advart.
Jeg var som sagt på vei hjem. Da jeg av ymse grunner ikke har bil, er jeg avhengig av kollektivtransporten for å komme meg rundt. Følgende hendelse skjedde på Timekspressen, da jeg skulle borde bussen. Damen foran meg tok seg god tid med betalingen, så mens jeg ventet sveipet jeg tkortet mitt. Denne handlingen ble møtt av et høyt og indignert «hei!» fra bussjåføren. Han satte blikket i meg og sa, i samme toneleie:
«Vil du være så snill å ikke dra kortet før det blir din tur!» Det hører med til historien at jeg sto og skrev i notatblokken min da jeg gikk på bussen, og dermed fortsatt var i skrivemodus. Det tar ofte litt tid før jeg bryter fullstendig ut av det og kommer tilbake til virkeligheten. Det samme skjer når jeg leser. Uansett, jeg hever øyenbrynene aldri så lite og ser tilbake på ham.
«Å, eh … ? Går det ikke å dra kortet mens du holder på?» Sjåføren mildner ikke ett eneste hakk, selv om jeg har lagt an et veldig mildt toneleie og det ikke er spor av obsternasighet i oppførselen min.
«Nei! Det går ikke!» Snøfter han, og snur seg tilbake til damen han holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt fremme ved virkeligheten så jeg står der, litt overrasket, og lurer på hva i helsike som akkurat skjedde. Når det endelig blir min tur, ser han bare på meg, grinete i blikket.
«Så … skal jeg dra det igjen?»
«Ja.» Han drar ordet ut et par sekunder lenger enn han behøver. Jeg drar kortet mitt og border bussen. Det er først når jeg har satt meg ned at det slår meg: Han var en drittsekk. Det var det som skjedde.
Hør her, bussmann: Når jeg har jobbet i ni timer, hatt å gjøre med folk som absolutt ikke alltid er like hyggelige, og jeg fortsatt greier å oppføre meg ordentlig og hyggelig, da kan FAEN meg du gjøre det også! Det finnes ingen unnskyldning. Klokken var ni. Du er langt forbi morragrineteperioden, og du er ikke engang i nærheten av å være i slutten-av-vakta-grinete-perioden. Du jobber i et forbannet serviceyrke, oppfør deg deretter!
Jeg vurderte å ta et oppgjør når vi kom frem, men planen ble avbrutt allerede i planleggingsfasen av en søt gammel dame som satte seg ned ved siden av meg. Det, sammen med trøttheten, tok futten ut av meg. Men irritasjonen er der, bussmann. Over at jeg ikke var tilstedeværende nok til å svare deg tilbake da jeg sto der. Hvis jeg noensinne møter deg igjen, og nevronene i den ødelagte hjernen min finner det for godt å fyre opp, og den fragmenterte hukommelsen min et øyeblikk blir hel og klar, hvis alle disse tingene skjer på én gang, da kommer jeg til å si deg et par-tre ord.
Din. Jævla. Kukk.
