Så jeg leser hva Virrvarr skriver om Lush, og jeg tenker at: «tja … det vakre åsynet mitt kunne alltids trenge en ny ansiktsvask.» Som sagt, så gjort. Jeg gikk til innkjøp av Ocean Salt. I tillegg endte jeg opp med en flaske Sonic Death Monkey. Med et navn som det, og med ingredienser som sjokolade og kaffe, hadde jeg egentlig ikke noe valg. Den måtte bli min.
Det hører med til historien at jeg, sekunder etter jeg hadde trykt på «kjøp», tyllet nedpå to (eller flere) flasker øl og deretter loffet rundt i leiligheten i bokseren mens jeg beljet machofraser og klødde meg på steder det er best jeg ikke nevner. Likevekten måtte tross alt opprettholdes. Sekunder etter kom jeg på at jeg faktisk bor i Trondheim, og bare kunne tuslet ned til butikken.
Men det hadde jo vært flaut. Flere øl ble konsumert.
Til saken: Er det noe som heter for mye sjokolade? Kanskje, men ikke i dette tilfellet. Litt nervøs var jeg, lukten fra Sonic Death Monkey er nemlig meget sterk, i hvert fall når man som jeg nærmest stikker nesen oppi flasken for deretter å ta et «solid magadrag,» som vi sier der jeg kommer fra. Det vil si landet Mann. Stor M. Hvor barske menn fødes, ikke med ski, men med øks. Og skjegg.
Resultatet av eksperimentet var derimot ikke som jeg fryktet. Synet som møtte meg i speilet var ikke en kakaokar, og lukten som satt igjen var kun en mild duft av kaffe og kanskje et lite hint av kakao. F… ikke dårlig. For første gang i livet kan jeg med sikkerhet stadfeste at jeg var søt. Men bare litt. På en barsk, veldig mandig måte.
Den virkelige lovprisningen sparer jeg likevel til Ocean Salt. Den lukter friskt (lime og havsalt!), og den renser som sandpapir. Uten de skadelige bieffektene utstrakt bruk av sandpapir mot hud medfører.
Enden på visa: Jeg er omvendt. Heretter skal jeg kjøpe badestasjet mitt på Lush. Og hvem vet: Neste gang våger jeg meg kanskje ned dit personlig.
