Noen ganger skal det ikke så mye til.
Han setter det klare blikket sitt i meg, mens han legger ut om sine yngre dager, om fylla, om jobb, om sure kunder og trivialiteter. Øynene er yngre enn den vel femti år gamle kroppen. Han har en vitalitet jeg misunner ham. Han sier han fikk sin første jobb på bensinstasjon i 1987. Over tjue år senere er han fortsatt storfornøyd. Kunne ikke tenkt seg annet. Trøbbel har han nesten aldri fått. De respekterer voksne folk bak disken, sier han. Kun et par ganger i løpet av karrieren har han trengt å tilkalle hjelp, fra politi eller vektere. Stort sett går det greit. En og annen narkotikamisbruker på toalettet kan han ordne selv. Ikke noen vits å varsle øvrigheta for sånt.
«Jeg viser dem bestemt ut. Jeg har sagt at sånn og sånn er det, respekterer de meg, respekterer jeg dem. Men ikke noe dritt, er de ille mot meg er jeg ti ganger verre tilbake. Folk respekterer det.»
Man forstår det.
For en merkelig, fabelaktig gammel mann.
Noen ganger skal det slett ikke så mye til. Bare en snurrig gammel mann med mye å fortelle og en vilje til å gjøre det, for å gjøre natten litt mindre mørk.
