Jeg ble lurt i dag. Svindlet av en blå himmel, og en skinnende gul sols flørtende blikk. Lite ante jeg, da jeg stakk det morgentrøtte ansiktet mitt ut av vinduet og kjente vindens lette berøring mot kinnene, at jeg hadde å gjøre med en forbannet luremus. Hun, onsdag sjette mai i det herrens år 2009, var mer interessert i spillet enn hun var av meg. Hennes kallerop var hult og uten oppriktighet, og som den dumme, dumme mannen jeg er, gikk jeg fem på. Jeg slang på meg noen lette klær, en lys skjorte og piratbukse, og småsprang lykkelig nedover trappen. Ut i solen og varmen, trodde jeg. Ut i hennes kjærlige favn. I fem minutter varte det, før hun gikk lei av meg, og bitende vind gufset nedover ryggen min. «Hva er i veien,» spurte jeg forferdet, «har jeg gjort noe galt?» Men solen var ikke der lenger, og himmelen hadde fått mørke skyer over ansiktet. Der min elskede sommerdags kjærlige blikk før hadde vært, var nå kun en kald skulder; og jeg forsto at jeg ikke var ønsket, lenger. Hutrende trakk jeg meg tilbake, inn, vekk fra utsiden, og jeg sverget bittert at neste gang … neste gang skulle jeg ikke være like naiv.
Neste gang sjekker jeg værmeldingen først.
{ 2 comments… read them below or add one }
Haha, så genialt!
Kjipt å bli lurt slik av været, da. 
Alt som manglet var strengt tatt at skyene formet setningen “Velkommen til Trondheim”. Man blir vant til det etter hvert.