Jeg vil snakke litt som skriveprosessen. Det er noe jeg tenker på veldig ofte selv, da jeg er typen som ofte rammes av «det blanke arks terror» som innføringsboken min i praktisk retorikk så fint kalte det. Slik jeg ser det, kan skribenter deles inn i to typer: De Inspirerte, de som gjerne påstår (som jeg har sett mange gjort) at de blir fylt av en slags glede hver gang de sitter ansikt til ansikt (om de da ikke står og skriver, noe jeg høyst tviler på) med et blankt ark – eller i de fleste tilfeller, en monitor. Gleden over å kunne «øse ut» sin kreative gehalt over det intetsigende hvite. For meg høres det litt ut som om en slik oppfatning nødvendigvis må stamme fra en ganske grunnleggende narsissisme. En overdreven tro på at det du skriver er godt nok. Kanskje er jeg litt bitter når jeg beskriver dem slik – jeg skulle gjerne vært sånn selv, men det er jeg altså ikke. Jeg tilhører den andre hovedtypen, som jeg av mangel på bedre ord velger å kalle konstruksjonistene, eller enklere sagt: håndtverkerne. Jeg øser ikke ut som en flom, jeg bygger opp, bit for bit, som en murer. Poenget er at dette er en prosess. En tekst er noe man konstruerer. Jeg kan aldri gi slipp på en setning som ikke holder mål. Jeg går også ofte tilbake og reviderer, ettersom jeg enten skifter mening, eller finner ut at etterfølgende setninger har retroaktiv kraft på setningen før, og gjør den overflødig eller til og med flau. Nettopp på grunn av dette synspunktet er jeg ofte preget av en viss usikkerhet før jeg skal begynne å skrive: Kan jeg virkelig klare å fylle tomrommet med noe meningsfullt? Å gripe noe ut av ingenting? Skjønt, ikke ingenting, men den illevarslende mørke avgrunnen jeg kaller hjernen min. Det gjør det bare enda skumlere.
Skjønt, når jeg begynner å skrive glemmer jeg som oftest den første nervøsiteten. Det går over i spenning. Jeg blir ofte litt manisk når jeg skriver, taster vilt og leser fort frem og tilbake for å analysere setningsestetikk og -flyt. Jeg begynner å bevege meg utilsiktet, føler plutselig at jeg må lene meg tilbake og rett og slett strekke ut for å slippe ut noe av dampen. Det blir litt som en vill koffeinrus, uten den medfølgende paranoiaen. Likevel, en tekst blir nesten aldri raskt ferdig. Å skrive med lukket dør: Akkurat dette er en regel jeg synder mot ofte. Det er vanskelig å isolere seg helt når man befinner seg midt i teknologisammensuriet – til og med nå, når jeg skriver dette, hører jeg på musikk, chatter på msn og tar stadige avbrekk for å se på bilder jeg ikke burde finne morsomme men likevel ler av. Kanskje er det nettopp derfor mange benytter seg av skrivestuer, -rom eller -hytter. En klimaforandring for å bedre skriveforholdene og, ikke minst, legge til rette for kontemplasjon. Selv bruker jeg ofte natten til min fordel, skriver når folk sover. Slik som akkurat nå.
Tredje del av Det Elektriske Slottet er oppe på Skarnholm nå. Det blir visst ikke en trilogi likevel, men noe mer. Akkurat nå ser det ut som en firologi, eller til og med en femologi (ja, jeg vet det ikke heter det, din dust).
Det skal forresten nevnes at jeg har blitt flinkere til å isolere meg når jeg skriver. Jeg har det. Men det er en prosess, som alt annet, og jeg hater forandring.
{ 4 comments… read them below or add one }
Hei! Ville bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her.
I likhet med deg deltok jeg i NaNoWriMo i november. Det var fascinerende å være inne i samme tekst såpass intenst over tid. Men det gikk trått, og jeg måtte nærmest presse ut hvert eneste ord. For jeg har det sånn som deg, jeg må konstruere. Samtidig tok jeg meg i å bli overrasket over hva som kom ut. Det føltes som om jeg hadde ideer i hodet som jeg ikke kunne se ordentlig før de sto på papiret.
Det ble liten tid til å flikke på språket, men det er minst like gøy, synes jeg. Og når språket begynner å fungere får jeg nye ideer.
Lykke til videre med skrivingen!
Kvadrilogi..?
abre: Ja, det løsnet litt etter hvert for meg også. Etter hvert som flyten kom, fant jeg at historien begynte å leve sitt eget liv nesten uavhengig av mine egne intensjoner. I mitt tilfelle begynte jeg rett og slett for sent. Halve måneden hadde gått før jeg fikk flyttet meg videre fra de første, spede linjene. November var også opptakten til eksamen, og sammen med jobb fant jeg at tiden rett og slett ikke strakk til. Men nå kommer jeg med unnskyldninger; hadde jeg virkelig satset, hadde jeg nok blitt ferdig i tide.
Takk for lykkeønskninger, og lykke til selv også!
Guyra: Det var et heller dårlig forsøk på humor, er jeg redd. Men jo, siden kvadri- betyr fire, ville det nok blitt kvadrilogi.
Beklager litt sent svar, men jeg jobbet natt hele helgen, og hadde følgelig liten tid til å benke meg foran pc-en.
Vel, de som regner meg som en morsom person har nok noe rart i hodet sitt.
Men dette var meget interessant lesing.