Morellmoral

Hva er moral? En stund trodde jeg at det var den usynlige kraften som hindrer meg i å kaste egg på tilfeldig forbipasserende. Så slo det meg at det egentlig bare var frykten for å virke sosialt utilpass. Er da frykten moralens vokter? Tankevekkende! Kanskje er det kaffen som snakker. Kaffen kan tross alt koste på seg å snakke, den eier ikke moral. Heller ikke munn, når jeg tenker meg om, men det er kanskje derfor jeg snakker for den. Ved å skrive. Snakking ved proxy. Dobbelproxy? For kaffe. Heavy shit. Uansett, moralen. Moral for moralens skyld? For kaffens? For barnas, kattungenes eller pingvinenes skyld? Jeg velger å utelukke akkurat denne avarten av antarktiske fugler. En dyreart som har vinger men velger å ikke bruke dem, er det noe lugubert med. Kanskje vet de noe vi ikke vet. Kanskje fant de noe under isen. Fant hva? Det kan ingen vite sikkert, men moral var det ikke. Altså: Moralen for moralens skyld? Moral fordi vi trenger det, kanskje. Har vi medfødt moral, eller kommer det etter hvert? Én ting er sikkert, den lille drittungen av en attpåklatt som kaster grøt i trynet på en, griner, driter på seg og griner litt til er definitivt ikke et moralsk vesen. Snarere et moralsk vakuum. Altså, moral for barnas skyld? Tenk deg en verden hvor ID er the name of the game. Egoistisk selvelskende narsissisme. Litt som verden slik den er nå egentlig, kanskje med flere speil. Et virkelig moralsk vakuum hadde forresten vært et interessant fenomen. En sone man kunne vandret inn i, totalt blottet for alle former for moralske normer og dogmer. Tenk på det. Hva får man da? Internett. Kill yourself. An hero. Do it faggot. Internett er kanskje verdens største sosialantropososiologiske eksperiment. Nei, jeg vet virkelig ikke hva jeg snakker om. Uansett hvor fjernet moral er fra internett, er det sentralt. Idet det glimrer med sitt fravær, glir det også inn i rampelyset.

Moralens voktere, er et fint begrep. Hvem er de, egentlig? Hvis moral er de normer og regler for ordentlig oppførsel som til enhver tid gjelder i et gitt samfunn, da kan vi jo alle leke moralpoliti. Hvis vi er ekstra frekke og sier at moralen er opptil den enkelte, da blir alle moralske. Sålenge de ikke gjør noe som strider mot sin egen moral, da er de i tilfelle bare dumme. Uansett vil det ikke lenger finnes noen moral. Jeg merker at jeg har skrevet ordet så mange ganger nå at det begynner å miste mening. Kanskje burde jeg kunne trekke noe eksistensielt og angstfylt ut av akkurat det, men det gjør jeg ikke. Det ville vært nerdete. I stedet ler jeg av at moral er et morsomt ord når det mister betydning. Det ligner litt på morell. Moral er et av de ordene som er veldig søte når de kommer ut av munnen på en smilende jente. Kanskje ler hun. Jo, hun ler definitivt, hun snakker jo om moral. Så spiser vi is. Eller moreller. Det er mindre søtt når det kommer ut av munnen på en prest. Plutselig er ikke ordet morsomt lenger i det hele tatt, bare belærende og nedsettende. Jeg har egentlig ikke så veldig mye til overs for prester, litt som de fleste prester egentlig ikke har så mye til overs for meg. Eller, de kan jo påstå at de har det, men så lenge de tror fullt og fast på at jeg skal til helvete, kunne jeg brydd meg mindre. Det samme kan sies om politikere, skjønt kanskje i litt mer sekulære ordelag. Himmel og helvete blir plutselig retorikk (og altså er ingenting forandret). Hvis det er noen som er gode på å kjøre helvetes god retorikk er det kirken. Sjelen ut av sjærsilden springer, tross alt, kun etter mynten i kassen klinger. Eller noe sånt.

Så var det kaffen, da. Jeg har funnet ut at kaffe med en god dose sukker, sjokoladepulver og melk gir meg akkurat 1000% mer energi enn det kroppen min har godt av. Det er sånt jeg kan si og slippe unna med, siden jeg er humanist. Det er deilig, helt til jeg blir skjelven og paranoid og tror isbjørnen er ute etter å drepe etterkommerne mine. Som ikke er født ennå. Jeg sier det igjen: Heavy shit. Jeg får ikke noen lignende følelse av å opprettholde en viss samfunnsbestemt moral. Bare en slags selvanerkjennende tilfredsstillelse. Jeg er tross alt bedre enn de som ikke gjør det samme. Opprettholder moralen. Er jeg ikke en moralens vokter, kanskje? Når det passer seg. Når det passer meg.

Det verste med det hele? Jeg er klinkende edru.

Tagged as: det fantastiske i det trivielle, humor, moral