I forrige uke bestemte jeg og kamerat Kim ut at det ville være en god idé å ta en spontantur til Oppdal, i og med at familien hans eier en hytte der oppe. Som sagt, så gjort. Vi leide et vrak fra rent-a-wreck og kjørte av sted, tidlig tirsdag morgen. Egentlig klokken tolv på formiddagen. Det skal også sies at bilen vi fikk, langt fra var for et vrak å regne. Nåvel. Etter langt om lenge og lengre enn langt, og etter å ha kapret de nødvendige ressurser to unge menn trenger til tre dager i en strømløs hytte på fjellet uten innlagt vann (ved, mer ved, masse vin og boksemat, for ikke å snakke om nok talglys til å holde et imponerende antall satanistiske seremonier), kom vi endelig frem. Skjønt, å si at vi var «fremme» ville vært en overdrivelse. Vi hadde kommet til utkanten av skogen. Tjue minutters gange senere, var vi fremme.
Først på listen over ting å gjøre før solskinnet forsvant, og det svant hen farlig fort, var å finne brønnen. Det eneste som lå mellom den og oss var en meter snø. Og det faktum at kamerat Kim kun tilnærmelsesvis husket hvor brønnen lå. Et halvt tusen spadetak senere, fant vi den. I grevens tid, som man sier, ettersom dagens siste solstråler kun akkurat maktet å strekke seg over fjellene i det fjerne. Og fortsatt måtte vi ned med pulkene og hente ved og mat. Som de to staute skogsmennene vi er, bestemte vi oss for å styrke oss med en flaske først. Vi hadde tatt med oss spanias nest dyreste rødvin på første tur. Spanias dyreste ventet i bilen der nede. En mer korrekt uttalelse ville kanskje være å si at vi hadde kjøpt Oppdal vinmonopols nest dyreste og dyreste spanske; men det høres straks mindre imponerende ut. Flasken ble uansett sprettet. Det ville bli en stjerneklar kveld med fullmåne, mer enn nok til å finne frem og tilbake.
For å hoppe over det kjedelige, befant vi oss en vinflaske pluss et kvarter senere nede ved parkeringsplassen. Lite visste vi at tilbaketuren skulle bli en helvetes ferd gjennom trolske skoger, med månens ene, onde øye stirrende urokkelig ned i nakken på oss. Grunnen til strevet? Det ene festet på den forbannede pulken jeg dro på (selvfølgelig måtte det være min) knakk tvert av, så jeg måtte dra den etter meg med tilnærmet ren håndkraft. Likevel var det en spesiell opplevelse å gå gjennom skogen en så stjerneklar natt, med lys nok til at trærne fikk klare skygger, og kun lyden av våre egne skritt og pulken som ble dratt gjennom snøen til å holde oss med selskap. Noen ganger stoppet vi, for å få igjen pusten, og for å se hvor mange stjernebilder vi kjente igjen. Orion trådte klart frem, og jeg mente jeg så Karlsvognen og Lillebjørn, skjønt jeg kan ha tatt feil.
Gleden var stor da vi endelig nådde hytta, og kunne sprette den siste vinflasken, og varme opp sodden vi hadde med. Varm sodd og rødvin er kraftig undervurdert, skjønt i slike omgivelser smaker alt godt. Bilder av hytten og omegn vil bli lagt opp senere, når kamerat Kim får rotet seg til å sende meg dem, og jeg får rotet meg til å legge til et ordentlig billedgalleri. Det slo meg akkurat hvor bestemorsk det er å skrive billed i stedet for bilde, men det får så være.
Høydepunktet ved turen var uansett ikke, eller var i hvert fall ikke ment å skulle være, sodd og rødvin. Skjønt, det ble et av mange. Resten skulle finnes i bakken, med ski på beina og rødmen flammende i ansiktet. Knall og fall ble det også nok av, når man med godt mot setter utfor anleggets høyeste og bratteste punkt, og beina fortsatt synger sin klagesang etter uvant mye bruk. Et lite område hard skaresnø og en litt for brå sving var alt som skulle til. Tretti meter senere greide jeg endelig å stoppe, kun for å se kamerat Kim suse forbi meg, på ryggen med hodet først og beina rett i været. Likevel gikk for det meste fint, det sørget adrenalinet for. Det var først når vi kom ned til bunnen vi merket hvor slitne vi egentlig var; og det er jo det vi har kafeer til. Det er lite som slår å kunne slå seg ned på en benk, løsne på slalåmskoene, og skue solens siste stråler forsvinne bak fjellet etter en hard dags økt i bakkene. En slik dag topper man med enda et par flasker rødvin foran en åpen peis, i en liten trehytte på fjellet, med månen skjelmsk gløttende ned over trærne.
