Jeg våknet for sent i dag. I en sang, som jeg ikke husker navnet på, synges det: I wish I didn’t sleep so long. Det kan tolkes på flere måter, og det er et ønske jeg kjenner meg igjen i. Jeg sover for mye. Livet er noen ganger en søvn jeg ønsker å våkne fra. Jeg vil være mer våken, mer bevisst, se verden med friske øyne, ikke disse blaserte, gelébaserte kulene vi kaller øyne. Noen ganger kommer det i glimt, og jeg ser verden forbi verden. Ser trærne for første gang, og føler lykke lik et barns. Jeg vil gjerne åpne øynene oftere. Og jeg vil gjerne at de skal forbli åpne.
Jeg ønsker også bokstavelig talt jeg ikke sov så mye. Våknet så sent på dagen. Jeg har fri i dag, men har mye jeg skulle ha gjort. Problemet med å våkne sent, er at man fortsatt er trøtt, og da får man ikke gjort en skit. Ingenting. Man sitter bare der og er trøtt og kjedelig. Men nå har jeg våknet tilstrekkelig. Kaffen, ikke for mye og ikke for lite, har gjort jobben sin. Evergood er faktisk så god som reklamen tilsier. Ikke er den for sterk, og ikke for mild, men akkurat rund nok til ikke å sjokkere tungen min. Akkurat potent nok til å vekke meg uten å gi meg skjøre nerver. Så lenge jeg ikke drikker for mye av den.
I dag skal jeg skrive. Det bestemte jeg i går, og det skal jeg oppfylle. Jeg begynner lett, med et blogginnlegg. Det blir litt som friskriving, for å sette i gang de rette impulsene, komme inn i flyten.
Det virker. Jeg kjenner det virker.
En ny dag har begynt.
